Low Frequency tar oss med ut i kosmos

Haugesund har også The Low Frequency In Stereo: Ikke bare Nordfylkets stiligste band, men også et av kongerikets stiligste.

«Futuro» er bandets fjerde album. Og med årets utgivelse framstår TLFIS som et modent og ekstremt lekende band.

Ut i kosmos

Futuro er en utgivelse du skal bruke tid på. Haugesunderne driver ikke med lettvinte popflørterier. Kvintetten bestående av Per Steinar Lie (bass, vokal, gitar og orgel), Ørjan Haaland (trommer og perkusjon), Hanne Andersen (orgel, perkusjon, gitar, trompet og vokal), Njål Clementsen (gitar, orgel, vokal og piano) og Linn Frøkedal (orgel og vokal) byr oss noen ekstremt rytmisk-futuristiske låter: I bunn av alle låtene ligger uangripelig effektive rytmer. Ja, på noen av dem - som avslutteren «Solar system» - er rytmen av nær hypnotisk karakter.

Og over rytmene skaper TLFIS klanger, temaer og melodilinjer som tar deg betydelig lenger enn ut Smedasundet og nedom Stavanger. TLFIS er ikke noe nært-og-nyttig-band. Bandet tar deg ut av Rogaland, ut av Norge, ut av verden og langt ut i kosmos. Det er en noe grenseløst flytende, bølgende og dansende over albumet - noe forsåvidt titlene påde åtte låtene indikerer; «Starstruck», «Geordie la forge», «The end is the end» og «Solar system».

Men TLFIS tar likevel med seg det beste av musikalsk inspirasjon fra planeten Tellus på sine ferder gjennom det uendelige kosmos: «Mr. Pinatubo» låner orgelstemning fra The Doors og «Starstruck» rapper indiske stemninger fra Ravi Shankar i innledningen og flyter ellers på en eksotisk retropsykedeliapop-følelse som man ellers finner på midtåttitallsutgivelsene til XTC og The Dukes Of The Stratosphear. «Mr. Pinatubo» er kanskje det nærmeste TLFIS kommer en konvensjonell radiolåt på albumet.

Jeg merker også ganske mye av Motorpsychos eksperimentvilje og vanvittige pågangsmot i The Low Frequency In Stereos musikk. Motorpsycho og litt Jaga Jazzist. Bandet velger tilsynelatende aldri enkleste og letteste løsninger.

Småsexy

TLFIS makter også å komibinere det speisa og litt sære uttrykket med en overraskende varm lyd. Sir Dupermanns produksjon blir aldri kald og kalkulert. Dessuten går stemmene til de tre herrene og de to kvinnene i bandet godt i hop. Tidvis oppstår nesten småsexy stemninger i møtene mellom de feminine og maskuline strupene.

Og om «Mr. Pinatubo» er albumets kanskje mest radiovennlige låt, så er er avslutteren «Solar system» den mest dansbare: En hemningsløs spacefunkrocker med brutalt befriende frijazzparti i midten. Det er bare å kaste seg ut på dansegolvet.

«Futuro» er et av årets beste norske album. Jeg våger påstanden sjøl om 2009 bare er to uker gammelt.