Mororockeren har funnet sin mørke side

Etter at den litt vemodige, køntriklingende introen er over, låter musikken ikke helt ulikt verken Black Sabbath eller Black Debbath. Og ganske riktig, det er tullerocker Lars Lønning som er primus motor i dette bandet. Det er ikke dermed sagt at dette er noen useriøs plate.

TULLEROCKER: De som er begynt å gå lei av tullebandene til Lønning kan slappe av. Han har snudd klovnemasken, og viser nå den triste siden.

Det er lett å sammenligne Warship med Sahg. Begge band har helt tydelig hørt mye på Black Sabbath, men der Sahg er relativt tradisjonsbundne og holder seg strengt til den harde rocken, varierer Warship mer.

De er innom køntri og bluegrass, rock 'n' roll, hardrock og nesten litt doom, og ikke minst stonerrock.

BALLADER: Bandet tør å lage ballader, og det er ingen enkel sak, siden klisjéspøkelsene da ofte lurer i skapene.

Hør bare spor fire, «S.A.T.O». Der klarer Warship å balansere godt mellom tunge riff, orkestrale løsninger, til tider klagende vokal og nydelige melodier. Dette er deilig deppemusikk som stopper abrupt og avløses av opptempo rock med stilig koring.

LITE NYSKAPENDE: Variasjonen er stor, men ikke upassende. Det blir fort ganske kjipt med flere langsomme låter etter hverandre, og dette har Warship tatt hensyn til musikalsk, til tross for at tekstene spinner rundt mindre lystige temaer («Mr. Depression» låter mye mer rocka enn tittelen skulle tilsi).

Riffingen i «Unbeautiful, Destroyed» er til dels eksperimentell i forhold til hvor bandet ellers har lagt lista. De holder seg for øvrig mye til det trygge og etablerte, og det vil være en overdrivelse å kalle dem nyskapende. Det gjør i grunnen ikke så mye, bandet baserer seg jo på jevnt over gode referanser.

«The contrary wind» passer perfekt til litt kalde kvelder når det høljer ute og taksteinen tar seg livlige flyturer rundt i nabolaget.