Partydyrenes ville fest

Trommeintroen på «City of Satan» er den mørkere varianten av Queens «We will rock you», de første sekundene på «Death from above» er «Holiday in the sun» og Sex Pistols, mens midtpartiet på «High on the crime» er tidlig syttitalls Rolling Stones a la «Brown sugar»: Gitarist Euroboy er Mick Taylor og Keith Richard i en og samme person.

Og apropos Stones: Perkusjonen på sterke «Babylon forever» stikker en snartur innom perken på «Sympathy with the devil». Og glamrocken gjenoppfinnes til 18 ½ i stil på«Hot stuff/hot shift» og «If you see Kaye (tell her I L-O-V-E her)» - et av albumets sterkeste spor. Og er det T-Rex og Mick Ronson Euroboy, flinkeste gutten i Euro-klassen, imiterer denne gang?

Leken tas helt ut til omslagskunsten: Motorsykkelhjelm-coveret er nær identisk med Lou Reeds «Legendary hearts»-cover fra 1983. Perspektiv og utsnitt er det samme. Bare hanskehendene og ordene er annerledes.

Enkelt og innviklet
Jeg har aldri hatt noe særlig forhold til Turboneger. Konserten i fæle Siddishallen for noen år siden stinket skikkelig skitne gryn og et band som var only in it for the money.

Men «Party animals» er et herlig album. Rock'n' roll-leken er vanvittig gjennomført.

Turboneger kommuniserer sin kunst i et musikalsk formspråk som er slående enkelt, men samtidig uhyre innviklet. Enkle rockesjeler kan danse sjelene sine svarte til denne utsøkt dekadente blandingen av rock, glam, opera og punk. Mens de noe mer intellektuelt orienterte kan forberede sin neste hovedfagsoppgave i populærkultur på albumets ekstreme mengder av referanser.

Turboneger må ha hatt det moro i studio. Jeg ser for meg en hel haug nerder som jekker øl, hiver innpå kald kaffi av sprukne plastbegre og jabber om de gamle ungdomsskolefavorittene sine. Og som omsetter skitpratet i praksis i suveren forakt for falske forventninger om innovasjon.

Innovasjon? Turbonegerstrategen Happy-Tom alias Thomas Seltzer vet naturligvis at innovasjon enten er umulig eller farlig. Referanseleken derimot.

Humor
Rocken har alltid snublet seg framover som følge av at dens utøvere har sett seg bakover. Man har stjålet som ravner og søkt å kamuflere tyveriene ved å gi dem en noe annerledes innpakning.

«Party animals» leker seg med siste 35 års rocktradisjon. Og lysten og gløden er det ikke noe å si på. Dessuten er det umulig å ikke se humoren i dette gjenopplivede sjokkprosjektet - i pressemeldingen kløktig kommunisert som «verdens største undergrunnsband». Vokalist Hank von Helvete er vakker i sin nye pels, og han synger også med en innlevelse som står i stil med pelsens perlehvite dekadanse: Vokalen er død skrott med tenner.

Gitarist Euroboy karakteriserer de 11 låtene på albumet som «springknivserenader.»
Og har helt rett.

«Party animals» er årets stiligste norske album. Selvsikkert, humoristisk, latterlig og stasha: Tyggegummirock'n'roll som farger tenner og hjerter svarte. Hva mer kan man egentlig be om?

kjetil.wold@aftenbladet.no