Fra Kjartan til Kjell

Ingenting, distriktets ukronede rølpekonger, trekker fortsatt fulle hus, 13 år etter at de ga ut sitt debutalbum. De knalltøffe rockerne er blitt beskyldt for å ha blitt voksne, men under lørdagens konsert i Folken viste de hvor ølkassen skal stå, og ga et feststemt publikum full valuta for pengene. Det var høy stemning i Folken allerede før konserten startet. Taktfaste rop på Ingenting lød gjennom salen en god stund før gjengen fra Sandnes gjorde sin entré. Avtroppende vokalist Kjartan Osmundsen takket for applausen, men hevdet at han ikke fortjente den. Mon tro om han ikke var inne på noe der. For da bandet startet konserten med «Svanesang», åpningslåten på sin nyeste utgivelse, viste det seg at Kjartan fortsatt ikke klarer å huske sine egne tekster. I begynnelsen av karrieren leste han tekstene fra cd-bookleten, nå har han avansert til A4-ark. Og likevel blir det ikke alltid helt rett. Men publikum var like entusiastiske likevel, og de kan i hvert fall tekstene. Det ble mye allsang i løpet av kvelden. Kjartan Osmundsen er unektelig en spesiell person som helt klart kommer til å bli savnet av fansen. Han dasser rundt på scenen med en sløv holdning som passer seg en vokalist i et rølpeband, gjør noen skjønne dansetrinn innimellom, og publikum elsker ham. Kanskje det er det litt folkelige dridas-tullball-fra-Sandnes-imaget som slår så godt an. Og stemmen er jo i en klasse for seg, den kler musikken veldig godt. Lørdagens releaseparty skulle bli Kjartans siste konsert med Ingenting, og han virket glad og fornøyd med å få levere stafettpinnen videre til Kjell Undheim. Pawnshop-vokalisten, også kjent som trubadur og frontfigur i flere av byens bedre coverband, viste seg ikke uventet som en verdig arvtager. Kjell ga konserten et skikkelig løft da han entret scenen etter at Kjartan hadde sagt takk for seg og, etter eget utsagn, gått for å drikke sprit. Han har råheten i stemmen og attityden som skal til, og tilfører bandet en klar kvalitetsøkning. Publikum virket først litt avventende, men Kjell ble raskt tatt inn i varmen. Første sang ut etter vokalistbyttet var passende nok tittelkuttet «Fine meg» fra Ingentings siste plate. «Hey ta å flytt deg, gjørr plass te meg», sang den nye vokalisten, og det ble gjort plass til ham både i bandet og hos fansen. Ingenting presenterte et svært omfattende sett i løpet av sin to timer lange maratonkonsert. Det er stort sett materiell av eldre dato som slår best an hos publikum, og det ble mange høydepunkter. «Ikkje kult å ver daue», «Aldri på TV», samt den bittersøte balladen «Liden» var noen av dem. Men også sangene fra den nye plata ble godt mottatt, til tross for at den har fått blandet kritikk. Ikke minst får gitarduoen Bård Schanche og Ove Morten Grødeland her vist hva de er gode for, og de imponerer stadig. Like gode som de i Iron Maiden mente Kjell Undheim. Ingen hadde vel ventet at konserten skulle være helt over da Ingenting sa takk for i kveld og gikk av scenen til vill jubel og trampeklapp. Og det var den heldigvis ikke heller. For da bandet kom tilbake for å spille ekstranummer hadde de med seg pønkrockerne i Skambankt. Sjelden har det vel vært så mange gitarister samtidig på scenen i Folken. De to bandene sørget for å gjøre kvelden komplett ved først å spille Skambankts «KKK», for så å fyre løs med Ingentings store hit «Gje faen i det». En perfekt avslutning på en lang og innholdsrik konsert.