Stärk, stärkere, stärkest

Trioen framstår nå som et fiks ferdig utviklet band. Jim Stärk er et band som tåler enkel innpakning, Jim Stärk har nemlig ekstremt sterke melodier.

Produksjon er knapt nødvendig når man kan slå i bordet med låter som «The word that makes you sing», «I do», «How to get around» og «Going down that lonely road». Sistnevnte er en pianodrevet opptempoballade som Elton John gladelig ville ha gitt bort halve garderoben sin for. Inkludert den saggete gamle treningsbuksa som han hadde på seg da han kom ut og spilte «Can you feel the tonight» som eneste ekstranummer på Gamle Stavanger stadion i fjor.

Uimotståelig
Vokalist, gitarist, pianist og komponost Einar Stokke Fadnes skriver sanger som kombinerer det enkle med det uimotståelig melodiøse. Dessuten begår han sanger som har det lille x-faktor-ekstra. Det som ikke helt ut kan forklares med ord, men som likevel er nødvendig for at musikalsk magi skal oppstå.

Og i oppramsingen av glimrende sanger glemte vi «Morning song». Klart den også hører hjemme i stjerneparaden. Orgelintroen alene er verd halve prisen.

Men Jim Stärk leverer jevn kvalitet gjennom hele dette ti låter sterke albumet. Bandet behersker tydeligvis også kunsten med å barbere bort fyllstoffet.

Musikalsk er det ingen tvil om at Jim Stärk har latt seg inspirere av syttitallet - av småglatt amerikansk vestkystpop og litt slemmere countrypop. Arrangementene er vokal- og melodivennlige. Stemmen til Fadnes er mikset langt fram i lydbildet. Det samme er vokalharmoniene, noe man lett hører på albumets mest soulpoppa spor - «How to get around».

For massene
Dessuten gynger sangene av gårde på tørt og dynamisk rytmisk underlag. Og gitarer, piano og noen ganger blås fungerer utmerket som melodiveivisere.

Albumets opptempospor leder tankene i retning av The Eagles, mens de mer nedpå og av og til seigere sangene hinter i retning av Elton Johns mest amerikanske og countrypoppa periode tidlig på 1970-tallet. Og likheten mellom Einar Stokke Fadnes og J.J. Cale er også slående på enkelte av sporene. «Jim Stärk» er åpnere og luftigere enn 2003-albumet «No time wasted». Jim Stärk inviterer denne gang det store platekjøpende publikum med på festen. Bandet har åpenbart ambisjoner om å nå ut til et klart definert breddepublikum - noe lørdagens Spellemannpris-spilling også indikerte. Jim Stärk synes ikke å ha noe ønske om å framstå som favorittene til de opplyste få.

«Jim Stärk» er en sterk kandidat til neste års spellemannpris. Jeg drister meg til den påstanden.