Minors melodiske melankoli

Okei då. Da ser jeg bort fra metalgutta som ennå liker å herje litt der ute i verden. Og Kaizers som på hedningers vis harver løs på metallfatene sine. Men de er unntakene.

Minor Majority er et av mange eksempler på vår nye eksportvare - den rolige og reflekterte norske musikken, den modne og melankolske popen.

Minor Majority beveger seg med «Reasons to hang around» inn et sted mellom Madrugada og Midnight Choir. Bandet er ikke så rocka som førstnevnte og ikke så følelsesmessig ravnsvarte som Midnight Choir. Fjerdealbumet befinner seg midt i den hverdagsmørke norske vintermelankolien. Januar er slik sett det mest logiske utgivelsestidspunktet.

Medrivende moll
Sangene befinner seg i den tristere delen av kjærlighetsskalaen. Vi snakker om fornuftige og vakre refleksjoner omkring moderne menneskers følelsesliv. Vi snakker om melodisk melankoli. Eller medrivende moll.

For Minor Majority drar deg ikke ned i noen eksistensielle helvetesbrønner - som Midnight Choir var spesialister på. Minor Majoritys akustiske baserte sanger antyder mer stemninger av ettertenksomhet og noen ganger ubehag.

Og de gnafser seg heller ikke inn i sjela di. Du overlever møtet med Minor Majority. Og du får lyst på mer. Strengt tatt gir dette bandet meg lyst til å filosofere omkring kjærlighetens mystikk sammen med tungpustende damer på andre siden av det nifst brennende talglyset.

Åpningssporet «Wish you'd hold that smile» viser dessuten nok en gang hvor norske band henter sin inspirasjon: Amerika. Fløyelsmelankolikeren og eks-bokseren Chris Isaak kunne ha spilt inn denne sangen og kalt den sitt barn.

Stille dramatikk
Og tittelen på neste sang, «Don't say you love me», sier vel det meste om bandets melankolske filosofi. Refrenget er vakkert som rallingen til en nattergal i stupet mot den skjønne død og evig søvn. Og «You were saying» smaker av massiv Nattønsket-spilling de neste månedene.

Andre sanger demonstrerer den nødvendige dramatikk og usentimentale distanse som er helt nødvendig for at prosjektet ikke skal kollapse under vekten av sin egen sørgmodighet.

Det er ingen tvil om at bandmedlemmene har hørt på både countrymusikk og triste ballader. Og det er heller ingen tvil om at medlemmene kan skrive, spille og bygge troverdige musikalske stemninger.

Den kvikke observatør vil dessuten registrere tilstedeværelsen av oppegående gjesteartister som Thom Hell og Maria Solheim.

Se ikke bort fra at dette albumet betyr det endelige gjennombruddet for Minor Majority.

kjetil.wold@aftenbladet.no