Levende legender

«Gravitasjon» er bandets første studioalbum på åtte år. Og pausen har gjort bandet godt. DumDum Boys har ikke forandret nevneverdig på oppskriften. Bandet leverer fortsatt en blanding av monsterriffete rockere og søte, men sære popsanger og ballader.

Men DumDum Boys høres friskere og mer gira ut enn på veldig, veldig lenge. Vokalist Prepple Houmb, riffmeister Kjartan Kristiansen og resten av gjengen demonstrerer et klart behov for nok en gang å vise hva de kan best og hvor skapet skal stå.

Den lange albumpausen har dessuten gjort noe i forhold band og publikum. Pauser er som kjent alle legenders byggematerialer. Signalet band og musikere sender når de glir inn i pausene sine er dette: «Dere kan ikke ta oss for gitt. Vi trenger dere mindre enn dere trenger oss».

Tro mot seg selv
Og når pausene avsluttes, aner man at portene til minnenes rike og gode, gamle opplevelser åpnes igjen. Vi vil ha noen aktive legendeband, slike som trosser tidens tann og insisterer på å gjøre hva de kan best. DumDum Boys er i ferd med å bli et slikt et. Et norsk Rolling Stones; overlevere fra den gang da som verken lar narkotikamisbruk, fredelig familieliv eller skiftende musikktrender ta knekken på viljen til å blåse ut den samme knokkelknusende riffrocken.

Det skal aldri stå «Bilmekaniker» på Prepples gravstein, det skal stå «Rocker - en temmelig vill én».

Det er lett å slå fast at to- tre av de nye låtene er virkelige klasselåter («Enhjørning», «Lunta brenner» og «Tip top») og at fem- seks andre holder mål også vurdert ut fra siste års nye og høye rocke- standard. Det betyr at bare et par av de 11 låtene på «Gravitasjon» faller gjennom - blant annet anmassende «Seig jævel».

Og DumDum Boys er overraskende tro mot det studiolydbildet bandet etablerte ved inngangen av 1990-tallet: Blandingen av røft og mykt er omtrent den samme som før. Tekstene er de samme - snåle og effektive oneliners smidd inn i hverdagssurrealistiske tema og mildt erotiserende settinger. Et godt eksempel på sistnevnte er singlen «Enhjørning» og linjer som «Jeg er en enhjørning/Jeg kommer for å ta pulsen din».

Ja, til og med produksjonen er ganske lik. Yngve Leidulv Sætre er kontinuitetsbærer her, akkurat som Kjartan Kristiansen er kontinuitetsbærer på komponistsiden - sjøl om også bassist Aslak Dørum har komponert tre av låtene, samt et par sammen med Kristiansen og én sammen med keyboardist Atle Karlsen.

Snart turné
Et par låter avviker en smule fra DumDum-formelen: Avsluttende «Waltzheimer» er en sliten svartenattvals som kommer fra nachspiel med Tom Waits. Og i balladen «Tynn tråd» finner vi Kjartan Kristiansens gitar i fløyelsspooky Chris Isaak-land. Og country? Ja da - vi finner det i tittelsporet «Gravitasjon». Men country har bandet flørtet med også tidligere - klarest på 1992-albumet «Transit».

Om kort tid legger DumDum Boys ut på sin offisielle comeback-turné. Bandet spiller i Tennishallen på Tjensvoll i Stavanger fredag 5. mai.

Jeg er spent på et par ting foran den forestående turneen:
1. Greier bandet å dra en ekte Stones - og trekke de unge og langt mer trendbevisste musikkbrukerne til konsertene?

2. Vektingen av settlisten. Skal bandet framstå som relevant, bør de fleste «Gravitasjon»-låtene spilles og en del av de gamle klassikerne parkeres. DumDum Boys er modige om de lar være å spille «En vill én» og «Splitter pine».

Inntil da: Kos deg med en vellykket comebackplate. Tynn femmer.

kjetil.wold@ aftenbladet.no