Dybdahl hyller kvinnen

En artist som slipper frijazzmusikeren Frode Gjerstad til allerede på åpningssporet, har ikke slike tanker. Gjerstad tar mot slutten av «Something real» full audiovisuell kontroll med sitt heftige basssaksofon- og bassklarinettspill. Noen vil elske dette partiet, andre vil hate det. Men ingen vil trekke på likegyldig på skulderen.

HYLLER KVINNEN: Dybdahl vet godt at slik innpakning er første veien mot likegyldigheten og i ytterste konsekvens det kreative forfallet. «Something real» er en vaksinasjon mot dette.

Ingen av Dybdahl-albumene er enkle å komme inn i. Så heller ikke «Science». Du må gi albumet noen runder i spilleren før låt- og ikke minst stemningsstrukturene biter seg fast i lillehjernen. Men det er mye å glede seg over her når de første undrende gjennomspillinger er unnagjort.

Da skjønner du at åpningssporet «Something real» er en logisk åpner. Og at «No one would ever know» er en vakker kjærlighetssang- som til tross for sin lavmælte vokal og beskjedne, men likevel vel utrustede melodilinje - insisterer på oppmerksomhet.

DUETT: «Dice» er like vakker. Her hviler Silje Salomonsens lyse stemme mykt sammen med Dybdahls noe mørkere stemme - og de glir begge naturlig over i «Always», godt hjulpet av en vakkert spilt strykovergang signert Trondheimssolistene og arrangert av tidligere Dybdahl-trommis Morten J. Olsen.

«Science» er musikalsk bredere enn forgjengeren «One day you'll dance for me, New York City». Og det albumet mister i nedpå totalstemning tar det igjen i detaljrike, spennende arrangementer og et svært organisk og i grunnen ganske melodiøst lydbilde. Flere av sangene glir effektivt over i hverandre, noe som skaper en følelse av sammenhenger og fortellermessige strukturer. Og mange av de 10 komposisjonene handler om hva andre mennesker, kvinner for eksempel, kan bety for menn - og for eksempel en musiker med skjegg bosatt på Storhaug. Jeg opplever «Science» som et album som på stillferdig vis hyller bejubler kvinnen.

HYLLER KVINNEN: «U» er kanskje albumets store hyllest til kvinnen: Og den løftes fram på et underlag av gospel og soul - og ebber mot slutten ut i vakkert solosamspill mellom Morten Qvenilds piano og David Wallumrøds surklende orgel.

Og hva skjer i de første sekundene av «This year»? Dybdahl går ned i halsen og drar opp en Elvis. Tryllekunstneren! Fiolin er et fint instrument. Nils Erga demonstrerer strengeinstrumentets sårbarhet og mystiske kraft i sterkt countryinspirerte «How it feels» - en låt som humper melankolsk av gårde som gamp uten hoppe i vente på en lørdagsstøvete grusvei et sted langt ute i periferien.

ABEL I KORET: Helt til slutt kommer også «B a part» med Morten Abel og Silje Salomonsen i koret. Den innledes med motorpsychoske stemninger, men finner etter hvert sin plass i den mest poppa delen av Dybdahl-universet. Øyvind Jakobsens trommer slår perfekt mot koret, de akustiske gitarene skaper varme, pedal steelgitaren gir farge og koristene Abel og Salomonsen leverer sine optimistiske linjer:
Don't let this man go down tonight /
Cause it's all going to work out right
Joda!