Sånn skal det gjøres

Det er umulig å ikke la assosiasjonene gå til Faith No More fra «Angeldust»-tiden når man hører åpningskuttet. Både synthstemningene og vokalteknikken bidrar til dette, men det blir ikke sånn som så ofte ellers, at man heller får lyst til å hente fram originalen. Audrey Horne er nemlig så sikre i sin egen stil og i sitt eget univers at de, til tross for soleklare referanser, skaper noe som låter eget. Og det skjer jo som kjent ikke hver dag.

Det er vanskelig å peke ut de opplagte høydepunktene på denne ualminnelig sterke andreplata. Ikke fordi det ikke finnes over gjennomsnittet gode låter, men fordi det er så mange av dem, og fordi de står i det som framstår som en gjennomtenkt sammenheng.

For oss som nesten innrømmer at vi savner Seattle-bølgen på 90-tallet, byr Audrey Horne på mange gode opplevelser. Likevel er de på hogget, og serverer på ingen måte oppgulp fra forgangne tider.