Konsert:Midnight Ramblers
Sted: Ovenpaa
Publikum: Fullt Stonespesialistene Midnight Ramblers hører definitivt til i kategorien «bra coverband». Og i likhet med andre bra coverband - som Neil Young-spesialistene Young Neils - har Midnight Ramblers dybdekunnskaper i emnet «Rolling Stones».
Det er to hovedgrunner til at stavangerbaserte Midnight Ramblers hever seg over mengden av coverband.
1: Bandet kan spille. Lukk øynene - bare hør lyden, uttrykket - og du er straks tilbake til Stones «heydays» på begynnelsen av syttitallet.
2: Bandet kan Stones-mytologien. Når de gjør Keith Richards-glansnummeret «Happy» fra «Exile On Main Street», så er det bare helt riktig at gitarist Torstein Oliversen med største selvfølgelighet overtar mikrofonen.
Altså: Bandet tuller ikke. Hverken med det som er kjernen i det stoneske musikkuttrykk; blandingen av blues, gospel, country og rock'n roll. Og heller ikke med den mytiske overbygningen - Stones som rockens mørke mysterium.
Du tuller ikke med Stones-fansen. De avslører raskt danseband og middelmådige festband som spiller «Honky Tonk Woman» på pinglete boogievis med lavt mikset gitar, bare fordi de tror publikum vil ha akkurat den.
Midnight Ramblers lekte seg med en vulgærsexy blues med uanstendige oppfordringer til damene i lokalet, før de smasjet inn den første treffen: «Jumpin' Jack Flash». Tett og svett og med mer guts i frasparket enn Stones selv greier nå mot slutten av nittitallet.
Deretter var det i realiteten gjort. Publikum var med. Og mot slutten av første sett - forunderlig nok under Dylan-låten «Like A Rolling Stone» - overdøvet publikum bandet fullstendig på refrenget: «....like a rolling stoooone».
Midnight Ramblers konsentrerer seg, fornuftig nok, om låter fra seksti- og syttitallet. Åttemannsbandet serverte sterke versjoner av «Bitch», «Sister Morphine» og «Brown Sugar». Og på sistnevnte: Blåserrekken bestående av veteranen Arne Kolstad (trombone) og Gisle Myklebust (saksofon) satt som et skudd - selv om «skudd» muligens er et noe uheldig uttrykk i Stones-sammenheng... Bandet ellers?
Vokalist Jan Gulliksen kom på vokalistvis en halv time for seint, men var likevel like svær i kjeften som leppa Jagger. Gitaristene Torstein Oliversen og Kjetil Vagle er kanskje ikke utseendemessig like kule som herrene Richards og Woods, men de høres minst like samspilte ut. I rytmeseksjonen legger Bjørn Hope (bass) og Yngve Mathisen (trommer) tette, konsise rytmemønstre - og begge virker betydelig mindre søvngjengeraktige enn den opprinnelige Stones rytmeduoen bestående av Charlie Watts og Bill Wyman. Og Jarle Børresen fyller ut og kompletterer lydbildet med orgel/pianospill i alle rockens mørke fargesjatteringer.
Midnight Ramblers er ikke nyskapende. Et coverband kan per definisjon ikke være det. Men at ramblersgjengen er håndverksmessig dyktige kopister, det kan det ikke herske noen tvil om.
Kommentarer