Stavanger Kunstforening: Anne Klovning, video, T.o.m. 12. des.

Klovning har startet et antropologisk prosjekt hvor hun ser nærmere på kvinne- og mannsrollene; og det skjer ved hjelp av ganske uortodokse narrative virkemidler i videoinstallasjoner. Etter å ha iscenesatt seg selv idet hun naken voldtar en bil, er turen nå kommet til et like sært blikk på mannen. I videoen «Man/Boy» ligger en godt voksen, nesten naken mann i grabben på en gravemaskin, mens en ung, feminin gutt med krøller sitter i førerhuset, tilsynelatende med full kontroll. Likevel drar han ikke i spakene, for mannen synes å stirre ham i senk. Ingen tar noe initiativ før mannen omsider reiser seg og går bort. Spenningen mellom dem blir aldri fysisk, men holder seg på en mentalt plan.

Og så tar Klovning mannsrolletematikken helt til topps, til ordførerens kontor, hvor hun har bedt Sevland gjøre underlige ting foran kamera. Kanskje har han ofte hatt lyst til å gjemme seg under bordet, om ting går ham imot, men i Klovnings video skjer det faktisk i full offentlighet.

Der ligger han og ser ikke spesielt intelligent ut, mens han i nærbilde i neste scene nærmest ser åndsforlatt ut. Klovning benytter seg altså av antirealistiske og fremmedgjørende fortellergrep - hun får ordføreren til å gjøre det motsatte av det våre forventninger sier at han skal gjøre inne på sitt kontor.

Det er derfor vanskelig å tolke denne videoinstallasjonen (den har tre projeksjoner) som annet enn en politisk kommentar til den makten en ordfører har, og bruker. Og til det selvbildet han har, eller som vi tror at han har. Ofte projiseres skyer på veggene, mens ordføreren står på en krakk foran en klynge med bordvifter plassert på en talerstol, mens luften blåser mot ansiktet hans. Dette er en temmelig banal symbolikk, om at det blåser hardt på toppene, og at politiske taler levert fra en talerstol ofte er fulle av luft - oppblåste, men egentlig uten substans.

Bildet av en ordfører som kjemper, men står støtt, i motvind, er en åpenbar illusjon, et billig filmtriks med vifter som Klovning bruker med flat ironi. Medieskapt, og ikke til å stole på. Det er morsomt, men scenene trekkes i langdrag: Når intet skjer, oppstår stillstand, og det må nok mer til enn en framvisning av en ordfører i aparte situasjoner for å holde på interessen gjennom hele den tiden dette videoarbeidet tar.

Interessant er det likevel at Klovning, kunstneren, får anledning til å bestemme over en ordfører, som ikke bare har klart å gi Stavanger kulturhovedstadsstatus for 2008, men som også har manøvrert seg selv inn i posisjonen som øverste (styre) leder for dette kulturåret. Slik er det han som bestemmer over kunstnerne, som nesten ikke vil få noen representasjon blant de 31 representantene som skal sitte i de to øverste styringsorganene for kulturhovedstaden: Kunstnerne må ta til takke med det politikerne bestemmer.

Men i Klovnings video er det kunstneren som bestemmer. Ordførerens politiske posisjon er byttet ut med fysiske posisjoner, foran viftene, under bordet. Her ligger et karnevalistisk element, fra den gang de undertrykte fikk anledning til å skalte og valte med høye posisjoner for en liten stund.

Og her er enda et element - et indirekte sitat fra Jan van Eycks 1400-tallsmaleri «Giovanni Arnolfinis trolovelse», hvor vi ser kunstnerens speilrefleks i et speil på veggen bakerst i rommet: Jan van Eyck var her og bevitnet det som skjedde. I enkelte av Klovnings videobilder ser vi kunstneren speile seg i det blanke metallet i viftene: Anne Klovning var her.

Men mens van Eyck var vitne til en viktig begivenhet, er Klovning vitne til en ikke-begivenhet på ordførerens kontor. Indirekte dreier denne videoen seg følgelig ikke bare om mannsrollen, men også om kvinnerollen, i form av en kvinnelig kunstners tilstedeværelse i maktens rom, men kun når viktige politiske beslutninger ikke foretas.

Så gjenstår det å se om ordfører Sevland er villig til å stille opp for samtidskunsten også når den ikke fokuserer på Sevland selv.