Jødestaten slik den egentlig var tenkt

Prosjektets manifestasjon: Den jødiske, demokratiske staten Israel er omringet av tunge dilemmaer. Dersom den vil være demokratisk, må den gi alle sine innbyggere lik stemmerett. Men da vil palestinerne, i kraft av deres større fruktbarhet, før eller siden komme i flertall. Staten vil ikke lenger være jødisk. Dersom palestinerne holdes utenfor de borgerlige rettigheter, vil staten kunne forbli jødisk, men den vil ikke være demokratisk.

Behovet for å forstå det store politiske prosjektet som Israel er, har neppe vært større noen gang. Det burde derfor være et marked for den norske utgaven av sionismens mest grunnleggende dokument, Theodor Herzls «Jødestaten», som nå foreligger i Sverre Dahls oversettelse.

Boken er et merkelig skriftstykke, en blanding av sosialistisk utopi og praktisk håndbok for nasjonsbyggere, ført i pennen av en wienerjournalist som elsket Wagner og helst ville opprette det nye Israel på pampasen i Argentina - eller i Ugandas jungel. Det var bare pengene til finansfyrsten Edmond de Rotschild som fikk ham til å ta med de tørre ørkenområdene i Palestina som et mulig samlingssted for Europas forfulgte jøder.

Året etter at «Jødestaten» kom ut i 1896, innkalte Herzl til den kongressen i Basel hvor Verdens Sionistorganisasjon ble etablert og Basel-erklæringen om et eget hjemland for jødene ble vedtatt. 51 år senere ble staten Israel til.

Herzl var ikke religiøs, i likhet med de fleste av de tidligste sionistene. Han så ikke på jødene som Guds utvalgte folk, men mente at det eneste som bandt dem sammen var «fedrenes gamle tro» og det ytre presset: jødenes historiske rolle som syndebukk. Det var ikke den troende, tradisjonsbundne jøden som først og fremst trengte et nytt land, men den assimilerte, moderne jødiske borgeren. Herzl ville sende de fattige og arbeiderne av gårde for å rydde landet, så skulle først funksjonærer og småborgere følge etter, før de velstående og mektige jødene til slutt solgte sine eiendommer i Europa og flyttet til Eretz Israel.

I et velskrevet og nyttig forord beskriver Håkon Harket (som selv har beskrevet sionismens første historie i en bok med samme tittel som Herzls) hvordan Herzl forsøkte å argumentere så saklig og patosfritt som mulig for det historisk nødvendige i å gi jødene en egen nasjonalstat. Herzl så at selv der hvor jødene var godt assimilert, blusset antisemittismen opp så snart det ankom flyktende jøder fra pogromer andre steder. Han mente at jødene «brakte antisemittismen med seg».

Helt fra starten ble sionismen preget av en enighet som var overfladisk. De religiøse ville tilbake til fedrenes gamle land, men hadde ikke behov for en politisk stat, mens de politisk bevisste jødene, vanligvis areligiøse sosialister, ville ha en politisk stat, men ikke nødvendigvis i fedrenes gamle land. Resultatet, svært godt hjulpet av den britiske Balfour-erklæringen fra 1917 hvor stormaktene for første gang anerkjente sionismens mål, ble staten Israel, som er blitt nettopp det Theodor Herzl advarte mot i «Jødestaten»: «Kommer vi da til å få et teokrati? Nei! Troen holder oss sammen, vitenskapen gjør oss fri. Derfor vil vi overhodet ikke la urimelige teokratiske ønsker fra vårt presteskaps side oppstå. Vi vil holde dem i deres templer på samme måte som vi holder vår yrkeshær i kasernene. Hær og presteskap skal bare respekteres så høyt som deres viktige funksjoner krever og fortjener. De skal ikke blande seg i debatten i den staten som hedrer dem, for da ville de bare bli årsak til ytre og indre vanskeligheter.»

Dette er utvilsomt det mest profetiske avsnittet i boken. Hadde rabbiene holdt seg i templet og generalene i kasernene, kunne Israels historie sett helt annerledes ut. Behovet for å forstå det store politiske prosjektet som Israel er, har neppe vært større noen gang.