Blir de musikkinteresserte kvinnenes behov dekket av dagens musikkpresse?
- Ståa i norsk musikkpresse er blitt enormt mye bedre bare de siste ti årene. I dag er det direkte politisk ukorrekt å kalle medlemmene i et band for «skrepper» og «snacksy ungjenter», slik en journalist gjorde med The Tuesday Girls for bare et tiår siden. Eller å kalle en artist for popbimbo, slik en tabloidavis gjorde om Trine Rein, sier forfatter og musikkjournalist Marta Breen til Aftenbladet.
Men fortsatt heter det «jenteband», musikk av menn kategoriseres som rock, musikk av kvinner som pop. Og kvinnelige artister blir omtrent utelukkende sammenliknet med andre kvinnelige artister.
Mannenisjer
Blar du deg gjennom musikkmagasinene i Narvesens bladhyller er det ikke tvil: I stor grad er det fortsatt slik at mannlige musikkjournalister skriver om mannlige artister - vinklet slik at de passer best til den maskuline måten å interessere seg for musikk på. Jo mer nisjemagasin, dess mer mannsdominert.
Vil de ikke ha kvinnelige lesere? Eller er ikke kvinner interesserte i å lese om musikk?
Ulik bruk
I sin bok «Piker, vin og sang» skisserer Marta Breen hvordan gutter og jenter bruker musikk helt forskjellig. Mens gutta i stor grad bruker musikk for å skape gruppetilhørighet og for å vise hvem de er, har jentenes musikkinteresse ofte utgangspunkt i dans, en bestemt låt og voldsom beundring av rockestjernen.
Der gutta vil ha historie, vil jentene ha personlighet. Der gutta er nærmest nerdeinteressert i å tilegne seg popquizkunnskap: diskografier, årstall, labeler og produsenter, vil jentene vite alt om vokalisten og hva som ligger bak tekstene.
Jentene verken behersker eller interesserer seg for det spesielle detaljsnakket som musikkmagasinene er fulle av rundt plater og artister, og det blir gutta som får definere hva som er «bra» musikk.
- Heller fenomener
- Jeg synes ikke det er særlig interessant å lese musikkblader. Det er den samme hypen rettet mot de samme gruppene, den samme typen intervjuer med nye artister. Artistintervjuet er en kjedelig sjanger, særlig med unge, ferske artister som ikke har opplevd så mye og heller ikke har så mye på hjertet. Skal jeg lese om musikk, foretrekker jeg mer dyptgående artikler og bøker om fenomener eller personer knyttet til musikk, sier Breen.
I intervjuer hun har gjort i «Piker, vin og sang», sier flere kvinnelige musikkjournalister det samme: de blir fryktelig leie av arbeide i den ganske fastlåste sjangeren musikkjournalistikken har blitt, og slutter. Det føles meningsløst å intervjue en endeløs rekke band med ny plate, som egentlig ikke har noe på hjertet.
Kvinnelig sjefredaktør
De siste årene har derimot flere av de store avisene fått kvinnelige musikkjournalister, og Norges eneste generelle musikkmagasin, Mute, har kvinnelig sjefredaktør i Marianne Jemtegård.
- 90 prosent av abonnentene våre er av hankjønn. Omtrent samme tall er det for hvem som tar kontakt fordi de vil skrive for oss. Jentene er alltid mye mer usikre, men det viser seg at de i lengden er fullt på høyden med guttene, sier Jemtegård.
Kommentarer