Plassér kunst her, og du har skapt noe langt mer enn en ren utstilling - for da iscenesettes kunsten i en sammenheng som både blir ganske teatralsk og som direkte farger vår opplevelse av den, i en helt annen grad en galleriets og museets «nøytrale» hvite kube.

Det er på utstillinger som denne det blir tydelig at den hvite kuben slett ikke er så nøytral, men at den styrer vår opplevelse mot en tenkt renhet i kunsten. Nå har kunsten for lengst brutt ut av sitt renhetsrevir, noe som både gjør det mulig å presentere den i Tous postindustrielle sammenheng, og som dessuten, nettopp her, legger ny mening til kunsten gjennom vår opplevelse av andre sammenhenger mellom kunsten og samfunnet for øvrig.

De gamle ølhallene skjerper sansene og gjør utstillingsbesøket til en spennende oppdagerferd i ukjent terreng - eller, for å ta denne metaforen helt ut (og vel så det): Vi blir en Indiana Jones på jakt etter enestående skatter skjult i eksotiske og farlige grotter.

Finner vi disse skattene her? Det ligger i utstillingens karakter at den er ujevn - for det viktigste kriteriet som hovedkurator Truls Olin og de nasjonale kuratorene (den norske er Anna Roos) har lagt til grunn for sitt utvalg, er at mønstringen skulle vise arbeider av unge, nyutdannede kunstnere fra Baltikum og Norge, Sverige og Finland. Dermed blir utstillingen temmelig løs i fisken - jeg savner en tydeligere profilert problemstilling fra kuratorteamet.

Men denne noe ufokuserte holdningen muliggjør en visning av det som lever på den unge kunstscenen akkurat nå; og publikum får en større opplevelse av oppdagerferd, hvor man selv må skille mellom det virkelig interessante og det mer likegyldige. Og da finner man også skatter her.

Identitet
Ikke minst vil jeg framheve maleriene og objektene til latviske Kristine Abika: Det første som slår en er de betydelige maleriske kvalitetene som ligger i maleriene hennes; dernest den stille melankolien som lyser ut av bildene. På gulvet foran maleriene er plassert noen gamle gjenstander som for lengst har utspilt sin rolle - de synes å være husholdnings- og industriobjekter, kanskje fra femtitallet. Det er som om kunstneren har bedrevet den nære fortids arkeologi - som om hun stiller sine funn opp for å prøve å finne en mening, og som om hun bruker disse objektene som motiver i sine malerier både for å lade dem med en mulig mening og for å forsøke å fange dem like før de glir bort i glemselen. Dette er et metafysisk maleri - i de Chiricos ånd - som passer perfekt i den gamle, rå hallen, som forsterker vår opplevelse av sårhet og tristesse - ikke som nostalgi, men som minner vi ikke lenger helt kan fatte, som reminisenser av en verden som ikke lenger er, men som likevel, på underlig vis, har formet vår identitet.

Og så blir identitetsspørsmålet ett av de sentrale på denne utstillingen. Kunstnerne behandler det på ulikt vis. Blant de mest interessante er to norske bidrag, som begge dreier seg om kjønnsroller: John K. Rausteins «Iron Man» setter machomannen opp mot huslige sysler, i form av broderte strykebrett - og tittelen får ny betydning. Broderiene viser imidlertid ikke typisk feminine motiver, men verktøy, formet i en billedmessig renhet som, når brettene henges på veggen, antar ikonets form. Anne Klovning går motsatt vei, der hun tilsynelatende går inn i rollen som sexobjekt, normalt tildelt kvinnen av mannen. Men hun snur dette opp-ned og overtar selv kontrollen.

Klovning blir den nakne kvinnen på bilpanseret, som hun har en erotisk omgang med, helt på egne premisser. Det er som om hun voldtar, ikke bare bilen, men også mannens tradisjonelle blikk. Med en frodig kropp som kan minne om de eldste gudinneskulpturene i stein blir hun en slags ur-Venus - ikke som passivt tilbedelsesobjekt, men som aktiv agent som henviser oss til en kikkerrolle som kan føles ukomfortabel og som tvinger oss til å revidere tradisjonelle holdninger. Dette er ett av de beste bidragene på utstillingen.

Også Kjersti Sundland stiller spørsmål ved kvinnerollen, i sin manipulerte, forvrengte video av seg selv som en mekanisk dokke, som antar en mystisk karakter innerst i en av hallene, med Helena Roos' tegneseriehete skildring av mann - kvinne på gulvet foran; mens Fredrik Raddum undersøker våre forestillinger om norskhet i iscenesatte fotografier og i absurde, tegnerserieaktige skulpturer av hunder som griller pølser og studerer solnedgangen på en fyrstikkeske. Spørsmålet om nasjonal identitet lader også tekstilarbeidene til Raimundas Krukonis fra Litauen, som pryder sine store bannere med et mønster som viser seg å være en uendelig rekke med flagg, én for hver nasjon på hvert banner: Blir det mer nasjonalt gjennom gjentakelsen, eller mister vi da den nasjonale karakteren av syne?

Arkitektur og ruiner
Blant utstillingens malerier merker en seg latviske Andris Vitolins, som med forfinet estetikk framstiller industrielle ruiner av fabrikker og kraner, og estiske August Künnapu, som maler portretter av arkitekter på ruiner av arkitektur, nemlig gamle dører fra et hus som nå er revet. Arkitektur er også i fokus hos Alma Skersyte fra Litauen, som viser fotografier av hus som har fått underlige påbygg, neppe utformet av kvalifiserte arkitekter. Et særlig interessant fotografisk verk er «Beach life» av finske Miklos Gaál: Et stort fotografi viser yrende liv på en strand, med en vrimmel av badegjester; og mindre fotografier viser forstørrelser av mennesker og landskap fra stranden. Umiddelbart tror du at detalj-forstørrelsene er hentet fra det store bildet, men ser du nærmere etter, er sammenhengen slett ikke så enkel. Dette er en interessant iscenesettelse av blikk og persepsjon, av våre forventninger og det vi tror vi ser eller har sett.

Og her er mye mer, i en utstilling som er av en karakter du ikke opplever ofte i Stavanger. De gamle ølhallene egner seg utmerket til denne type kunst, og det er å håpe at de vil kunne anvendes til et slikt formål også i framtiden. For her har byen enestående lokaler for visning av samtidskunst.