For her dyrkes først og fremst det forenklede, det naive, det glatte, det tegneserieaktige - faktisk kunne vi kalle hele utstillingen for neo-pop, for den har et klart retro-preg og tydeliggjør sine røtter i tidlig 60-tallekunst. Selv kaller kunstnerne utstillingen «Super», og de har fått Ahnikee Østreng til å forklare super-begrepet i et en plansje på utstillingen. Her sies det bl.a. at bakgrunnen for utstillingen er «en tid preget blant annet av høyt tempo innen de fleste samfunnsfelt. Inntrykkene kommer raskt for deretter å forsvinne like hurtig». Denne rastløsheten og problemet med å fastholde vesentlige ting preger hele utstillingen, som synliggjør hva dette gjør med unge mennesker i dag: Det synes vanskelig å holde på de store ideene, de lange tankerekkene - og mye lettere å la seg rive med av tidens rastløse strøm.

«Lack of Soul» kaller Trond Hugo Haugen sin installasjon - og den er virkelig sjelløs, der kunstneren har masseprodusert 4898 små gipsfigurer av teddybjørner: Ikke akkurat et stort åndsprodukt, men snarere et mekanisk gjentakelsesarbeid, helt i tråd med den opprinnelige popkunstens understreking av at originalen ikke lenger finnes og at alt bare masseproduseres og gjentas.

Elin Melberg holder seg også trygt innenfor en slik popkunst-ramme, der hun lager tegneserieruter på papir og lerret. Hun behandler temaer som ensomhet og parforhold gjennom populærkulturens ytterst banale klisjéer, og de store maleriene kalt «Kjærester" ligger tett opp til den tidlige popkunsten og framstår som en slags Hockney light.

Ingrid Toogood Hovland er, om mulig, enda glattere i sin maleriserie «Supernova», databilder som har fått en omgang med akryl og spray: Kosmiske drømmevisjoner redusert til tegneserieklisjeer. Hun føyer seg fint inn i en utstilling som synes å ville undersøke om klisjeene er den eneste form for utsagn om verden og menneskene som nå er mulig.

Mens Gunn Tjensvold dyrker banaliteten gjennom primitivt iscenesatte fotografier av utstoppede dyr i skogen - en slags barne-TV-bilder som tillegges en ironi de ikke uten videre kan bære - presser Magny Tjelta Jaatun det banale fram fra ungdomsminner: I tegninger i ulike formater og teknikker kombinerer hun tekst og bilde og skildrer ungdomsskoletiden sin for 20 år siden. Hun forsøker å bli en umoden jente igjen, som om hun skriver spontant og uten tillært rettskriving - «vi ville bli fulle å sjangle å miste balangsen» er et typisk eksempel. På meg virker denne tilstrebede naiviteten og banaliteten nokså søkt.

Den eneste som makter å tilføre sitt bidrag en smule kritisk holdning, og som dermed skaper tilstrekkelig avstand til kunsten, så den kan bli noe mer enn en privat lek, er Liv Tandrevold Eriksen. I enkle tegninger, både innenfor og utenfor billedrammene - hun tegner bl.a. direkte på veggen - peker hun på det problematiske i å definere kunstens rammer i dag. Selv om hun benytter seg av enkle ungpike-klisjeer, makter hun å tilføre elementer som både virker gåtefulle og truende. Dette er denne utstillingens virkelig interessante bidrag.

For ellers preges utstillingen av et perspektiv på kunsten som synes å gjøre utøverne fornøyd med å bruke den som lekegrind, som privat friområde for morsomme og kule påfunn. Det skjer samtidig med at den internasjonale kunsten nå opplever en dreining mot det moralsk forpliktende, det dypt humanistiske og det samfunnskritiske, slik vi så det både på Veneziabiennalen i 2001 og på Documenta i fjor. I Stavanger får vi i beste fall et korrektiv til dette - en påstand om at kunsten slett ikke kan rekke så langt og favne så vidt. For her ser vi en ung generasjon som sier oss at bakenfor overflaten kan man ikke komme. De sier oss at verden bare kan oppleves gjennom klisjéer - og at det i grunnen er ganske gøy.