Poetisk Ikaros-serie

«Ikaros» er et ambisiøst og langt på vei imponerende arbeid. Arkitekten, illustratøren og serieskaperen Manuele Fior - opprinnelig fra Italia, nå bosatt i Norge - tar utgangspunkt i Ikaros-myten.

Ikaros? Yndlingen fra gresk mytologi som lot seg blende av sola.

Fiors prosjekt kombinerer det klassiske greske sagnet med Goethes «Faust»-fortelling - basert på livet til den tyske magikeren og alkymisten Dr. Johann Georg Faust. Og resultatet er fascinerende. Historien foregår i to dimensjoner, en tilnærmet nåtidsdimensjon og en mytologisk. Hovedpersonene er den gamle fiskeren Daidalos og sønnen Ikaros - den unge yndlingen som tjener sin far og innimellom stjålent kikker på det annet kjønn.

«Ikaros» blander menneskelige, religiøse og filosofiske problemstillinger. Fior gransker uskylden, kjærligheten og overmotet. Han lar sin Ikaros vandre i labyrinten, han lar en djevelsk flirende Faust fungere som en menneskeliggjort gud og han drøfter kjærligheten.

Historien må mer føles enn å forstås i hjel. Historien har samme uklare klarhet som Miles Davis trompetlinjer på «Miles in the sky». Derfor: For mye grubling reduserer lesergleden.

For den virkelige gleden ligger i tegningene. Fior dyrker linjene og elegansen. Og sidene er hovedsakelig brukket i det oversiktelige to- og firerutersformatet med mye luft omkring. Og tegneren benytter en form for naiv realisme, kun Faust-figuren er virkelig karikert - de andre skikkelsene er gjenkjennbare menneskeskikkelser som risses opp i skjørt forenkla versjoner. Pust forsiktig på dem, og de blir borte.

Tegningene er stilfulle og på sitt beste forteller hver enkelt av dem en historie i seg selv. «Ikaros» bringer i det hele tatt en sårt tiltrengt poetisk eleganse inn i norske seriekunst. Historien har samme uklare klarhet som Miles Davis trompetlinjer på «Miles in the sky».