Vestlandet som heimstadlære

Stavanger Kunstforening: Vestlandsutstillingen. Kuratorer: Jostein Gripsrud og Christel Sverre. T.o.m. 23. mai

Vi oppfatter likevel brokker av det han leser, for eksempel at norske sjømenn i utlandet sier at «nordmenn er alle like».

Er de det? Er alle vestlendinger like? Årets to kuratorer, Jostein Gripsrud og Christel Sverre, bruker utstillingen til en antropologisk undersøkelse av Vestlandet, ut fra et gitt materiale: Den kunsten som produseres der. Resultatet er en utstilling som både virker en smule naiv (i sitt forsøk på å rette et rent og ubesudlet blikk på landsdelen) og samtidig ganske kløktig (i sin organisering av materialet, som en reise innover, fra det store overblikket og ned til det lille). Det er underholdende, beskrivende - og litt skolemesteraktig, uten at det er ment negativt.

Faktisk følte jeg meg hensatt til heimstadlæretimene i folkeskolen for omtrent ganske mange år siden. For her kan vi lære om livet på avsides gårder, om vestnorsk næringsgrunnlag som fisk og sau, og om menneskene som befolker landsdelen. På ett vis gammeldags og naivt - men likevel noe langt mer. For kuratorene har satt sammen en helhetlig utstilling med et glimt i øyet, med en ironisk letthet, og med et faglig alvor. Kontrasten til fjorårets Vestlandsutstilling er stor: Da inkluderte kuratoren, Jan Valentin Sæther, ikke bare ett av sine egne kunstverk i utstillingen; han ga oss også, i sin kuratortekst i katalogen, den «korrekte» tolkningen av sin egen kunst. Det ble en dobbel narsissisme som rommet et grovt misbruk av utstillingen.

Årets kuratorer setter altså også sitt tydelige preg på utstillingen, men de gjør det på en mye mer renhårig og givende måte, der de faktisk makter å skape et interessant tematisk spor gjennom det innsendte materialet, og det uten at det faktum at hele 25 av de 29 deltakerne er debutanter blir noen hemsko. Her ser vi den betydningen intelligent og gjennomtenkt kuratorarbeid har for en utstillings helhetlige preg og indre sammenheng. I år er Vestlandsutstillingen i like stor grad et kuratorprodukt som et kunstnerprodukt, i beste forstand.

Skolemesterpeget får sin ironiske start i den første avdelingen, med Patrik Entians store maleri-installasjon «Geografi»: Kartutsnitt og landskapsbilder mimer geografibøkenes og plansjenes autoritet og stiller spørsmål om den definisjonsmakten som ligger der. Derfra tar utstillingen oss med inn i Vestlandets natur, kultur og folk, idet den bruker kunstens egen definisjonsmakt til å gi oss bilder litt på siden av de offisielle autoriteters.

Mens Marianne Hølmebakk bearbeider svart-hvitt fotografier av små, forfalne buer og naust - som om myke kjærtegn kunne bevare dem - gir Snøfrid Hunsbedt Eiene oss fraflyttede hus, formidlet gjennom en nøktern tegnepoesi i spenningsfeltet mellom avsjelt og besjelet. Stian Aadlandsvik utvider maleribegrepet der han bruker ull og ekte gress i rammene, i stedet for bemalt lerret: Han kommenterer det romantiske landskapsmaleriets forhold til vestlandsnaturen idet han trekker denne naturen inn, helt bokstavelig, i kunsten. Den lille loddrette gressplenen må vannes ofte for ikke å visne. Kunsten behøver sin pleie, sitt stell, og sin næring.

Utvidet maleri får vi også, på et vis, i de fire videoarbeidene, som ikke vises som projeksjoner, men innenfor monitorenes klare rammepreg. Videoene er blant utstillingens sterkeste bidrag og dokumenterer ikke minst hvor teknisk avansert mange av dagens videokunstnere er blitt. Mona Bentzen skaper i «Optophonia II» visuelle videorytmer til musikk av Kari Beate Tandberg - ikke spesielt originalt, men intrikat og ytterst kompetent og kresent utført. Fiskene gisper etter oksygen i Åse Løvgren og Maya Øklands video, filmet streit ovenfra og ned og avspilt i en evig slow-mo loop - mens Camilla Ederyds video, «Om man håller andan tilräckligt länge, går tiden fortare», tar i bruk svært raffinerte og sofistikerte virkemidler: Her skapes et underlig forløp av minimalistisk lyssatte svart-hvitt bilder og særegen musikk, en rytme som både besnærer og som lukker seg, hermetisk, om sin egen mystikk. Det rent filmiske suggererer, og de filmatiske referansene imponerer; og de små glimtene av lys og bevegelse vi får se åpner for den åndelige dimensjonen som Hildegard von Bingen-sitatet til sist i filmen peker på: Om forholdet mellom kropp og sjel. Er en metafysisk forståelse av virkeligheten fortsatt mulig?

Sterk er også Elin Høylands fotografiske sekvens i svart-hvitt av et eldre brødrepar på en gammel gård. Her er en enkel humanistisk vinkling som gjør inntrykk. Mindre kunstferdig, men likevel humanistisk slående, er Maya Øklands serie med fotografiske portretter av unge mennesker som definerer sin seksualitet annerledes enn folk flest, «Queer as folk».

«Nordmenn er alle like» ble det sagt i tyskerens språkkurs. Verdiløs kunnskap, vil du nok mene, etter å ha sett årets fine utgave av Vestlandsutstillingen.