Kunsthumor vestfra

Kunstnerne som deltar på årets Vestlandsutstilling, kalt «Vestlandet i verden» utpreger seg kanskje mer med sansen for humor enn samfunnskritikk.

Utstillingen, som er kurert av Christel Sverre, billedkunstner og førsteamanuensis ved Kunstskolen i Bergen, og Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, er bygd opp som en reise. 29 kunstnere av 124 søkere deltar og svært mange - 25 - er debutanter. Utstillingen omfatter 58 verk, hvorav noen kunstnere bare deltar med ett og andre med større serier.

Blyanttegninger
- Selv om utstillingen ikke har verk som får deg til å sperre øyene opp, er her arbeider som er spennende, mener Elin Grinde. Hun og Snøfrid Eiene, representert på utstillingen med to blyanttegninger, foretar en kvikk omvisning gjennom gallerirommene, peker og forklarer.

Med utgangspunkt i et geografiprosjekt nærmer vi oss foto fra Øst- Europa i dramatisk forandring. I neste rom er vi trygt tilbake på Vestlandet der billedcollager av vakre gamle uthus i typisk vestlandsnatur er behandlet slik at de framstår som luftspeilinger fra en fjern fortid. Virkelige og uvirkelige på samme tid.

Nesten fotorealistisk er svart/hvitt tegningene til Snøfrid Eiene. Hun har listet seg innpå forlatte hus, fotografert og så tegnet. - Det er steder jeg har sett og opplevd gjennom mitt livsløp. Det er minner. Noe er vekke, men noe er igjen, forklarer hun.

Gjennom video, i store fotomontasjer, i maleri: Vestlandets natur blottstiller seg, også fra verdenen under havflaten.

Øsebaks figurer
Og under temaet «Menneskene» der fotoserien «Brødrene» av Elin Høyland tiltrekker seg oppmerksomhet overrasker også en debutant fra vårt hjemlige distrikt, nemlig Monica Øsebak. Hun skildrer mennesker som skulle de være i slekt med spøkelset Laban. Umiddelbart, friskt og fullt av humor, er karakteristikker som virker passende.

En fotoserie av såkalte unge skeive mennesker er også med, og på en pidestall hviler utstillingens aller minste bidrag, også dette fra en lokal kunstner, Roald Andersen.

Liten vev
Det er en ørliten vevnad, vevet på såkalt «barnehagevev», lignende teppene alle foreldre har fått fra sine håpefulle og som det alltid er så vanskelig å finne veggplass til, i alle fall hvis minsten utviser iver og tilbakelegger seg en stor kunstnerisk produksjon.

Andersens vevnad er vevet i maskuline farger; militærets kamuflasjefarger. Og det at en mannlig kunstner i det hele tatt gir seg i kast med en slik vevnad forteller også noe om kjønnsroller og kjønnskamp.

Stavanger Kunstforening: Vestlandsutstillingen, montert fram til 23. mai.

hjordis.smedvig@ aftenbladet.no