Tåka i storbyen ligger bak oss. Bladene på vinstokkene i Napa Valley glitrer i rødt og høstgult. Men der tusenvis av turister er på vei nordover fra San Francisco for å smake på vin, jakter vi på samtidskunst.
- Sving inn, sier Paul Kos. Han vil vise oss et verk som ga ham stor oppmerksomhet midt på 80-tallet. Nå er «Chartres Bleu» fast utstilt på kunstsenteret til vinbonden Rene di Rosa.
Hundrevis av skulpturer fanger blikket ditt i uterommet på den storslåtte vingården. Inne i et nybygg nedenfor hovedhuset kappes malerier og installasjoner om oppmerksomheten.
Under jorda
- Det er så mye kunst her at jeg er glad mitt verk befinner seg under jorda. Isolert fra de andre, sier Kos.
Han åpner døra til en gang i bånn av en skråning. Fra et rom i enden av korridoren lyser et glassmaleri opp. Det ligner en tro kopi av et vindu i Chartres-katedralen i Frankrike.
Men hvordan kan vinduet lyse så vakkert innerst i en kjeller?
Svaret er at 27 deler i glassmaleriet består av like mange tv-skjermer. Kos har gjort et 24 timers opptak av Chartres-vinduet. Ett døgns svingning mellom sollys og nattemørke, sett gjennom glassmaleriet, er komprimert til en 12 minutters sekvens.
Slik kommer og går lyset i det sakrale vinduet mens man ser.
Stedets kunst
Kos utdannet seg på 60-tallet og ble med i en krets kunstnere som ville utvide forestillingen om hva kunst er.
I 1969 skapte han «Lots hustru» på markene i Napa-dalen. Han boret hull i 17 gule, røde og hvite saltblokker og satte alle på samme påle i jorda. Så fikk kyrne til bonden di Rosa slikke i seg saltet.
Dermed gikk kunstverket i oppløsning. Men det plager ikke en konseptkunstner. Han ser på prosessen som del av verket.
Materialer
Kos elsker å finne ulike materialer. Verkene hans spenner fra is og sand til kull, fra kirkeklokker, veggur og bjeller til kyr, papegøyer og brevduer. Han var en av de første som på 60-tallet utforsket videokameraet som verktøy til å skape kunst. Det nyeste nå er å la videoopptak sees gjennom et malt lerret.
Nå vil det prestisjetunge Guggenheim-museet i New York kjøpe hans verk «Lyden av is som smelter» fra 1970. Det står for øyeblikket utstilt i et samtidskunstsenter i San Francisco. Men Kos gremmer seg over lokalet.
- Vitsen er at folk skal prøve å lytte. Men den fæle gulfargen på veggen ødelegger.
- Hvor får du ideene fra?
- Noen ganger kommer de som en vind, andre ganger ser jeg bare den tomme veggen foran meg. Da må jeg lete og lete.
I atelieret der han bor, står en tralle. På den ligger en digert stykke sotsvart kull.
- Det sprakk dessverre i to. Men uansett, det kan få publikum til å tenke på hvor mye bruken av kull forurenser på kloden.
Klokkekunst
Nå brenner han for oppgaven i Stavanger: Å skape kunst knyttet til Domkirken.
- Er du en religiøs kunstner?
- Det religiøse er både viktig og ikke viktig. Jeg vokste opp som korgutt i en katolsk kirke. Når jeg ikke fikk sove, resiterte jeg fra det latinske ritualet. Han siterer i høyt tempo:
- Ad Deum Qui laetificat, juventutem meam. Quia tu es, Deus, fortitudo mea. Kirken har hatt stor innflytelse på vår vestlige kultur, på godt og vondt.
Klokkehus
Hans første klokkeverk fant sted i en sekulær bygning i 1986. I et hus i arbeiderklassestrøket Mission i San Francisco hengte han opp åtte kirkeklokker. Like mange medhjelpere lærte å ringe av en slovensk klokkeringer som Kos hentet hjemme fra Wyoming. «Sympatiske vibrasjoner» ble en performance der de ringte kl. 12.00 daglig i en måned.
- Det ringes ikke lenger ordentlig med kirkeklokker i USA. Lyden er tatt opp på bånd. Nå trodde folk det var en ny kirke, og strømmet til for å høre.
Vekke stemmer
Aftenbladet har skrevet om jakten på forsvunne domkirkeklokker på havbunnen. Kos håper fortsatt at Forsvaret vil hjelpe ham med å lete utenfor Håstein. Å dokumentere letingen blir en del av verket.
I tillegg vil han stille ut en klokke laget av olje for å problematisere Norges oljehandel.
- Åpningen skjer 1. mai. Jeg har fått klarsignal fra biskop Ernst Baasland om å få spille Internasjonalen. Likevel regner Kos seg ikke som en politisk kunstner. - Jeg har bare en naiv tro på at en kunstner kan avsløre skjulte sannheter. Bare ett av ti verk klarer det. Nå er mitt mål å vekke stemmer som har stilnet.
kristin.aalen@ aftenbladet.no
Kommentarer