Maleriet som erkjennelse og effektmakeri

Det sentrale verket i Rinaldos utstilling på Hå er «Fragmentation» 1 - 3: Selvportretter som naken, sårbar kvinne, i ferd med å gå i oppløsning - rent fysisk, kroppslig. Med digital fotomanipulering av egen kropp som forelegg, bearbeider hun motivet malerisk og viser en gradvis fragmentering - dobbelt skremmende fordi den rommer både en mekanisk og en organisk prosess, begge like ubønnhørlig nedbrytende. Men kanskje en smule optimistisk likevel, fordi prosessen også er malerisk, og altså konstruktiv. Slik blir malerakten en slags besvergelse, et forsøk på å fastholde en identitet under oppløsning, hvor kroppen er en metafor for selvets oppløsning, maleriet en metafor for oppløsningens motpol, evnen til å gripe et problem, en smerte, og gjøre noe med det. Her framstiller Rinaldo livet som eksistensiell tragedie, kunsten som tragediens gåte og formgiver. Vi ser det også i de øvrige maleriene, som ikke lenger viser den isolerte, ukomfortabelt liggende eller svevende kvinnekroppen, som i gjennombruddsbildene. Nå er mannen innført som et billedelement som ikke nødvendigvis er aktivt, men som bidrar til å skildre parforhold som problematiske, dels ikke-kommunikative, dels kontaktsøkende, likevel med mann og kvinne fortsatt svevende i hver sin verden. Disse maleriene virker for symbolsk iscenesatt i sin statiske billeduttrykk, for opplagt i sitt innhold. Interessant er Rinaldos blyanttegninger på huntonittplater, «CUL-DE-SAC» 1 - 8: En kvinnes ansikt med mer eller mindre ekstreme grimaser, som i de 69 skulpturelle «Karakterhodene» til den tyske 1700-tallskunstneren Messerschmidt, og som i Rembrandts grafiske «tronies», selvportretter med grimaser som skulle uttrykke standardiserte følelser og lidenskaper. Det er derfor ingen psykologiske dybder Rinaldo lodder i sine tegninger - snarere er det som om hun viser oss umuligheten av å uttrykke dyptfølte opplevelser som annet enn tillært fasadepynt. I Rinaldos utstilling finnes en underliggende tone av menneskelig isolasjon, ensomhet og desperasjon som ikke er individuell, men eksistensiell og allmenn. I Fronths malerier i Kunstgalleriet er det vanskelig å finne annet enn selvhevdende og grunn effektbruk. Dette er en kunstner som vet å skaffe seg mye medieoppmerksomhet, og det er derfor bra at dette galleriet nå lar oss få en sjanse til å se hva han er god for. På iscenesatte fotografier overført på lerret maler Fronth tablåer av statiske, passive kvinner ved bassengkanten. Formspråket er svært figurativt, og den fotografiske projeksjonsteknikken er ikke ulik den Carl Sundt-Hansen brukte for 100 år siden. Men Fronth legger inn en rekke maleriske effekter i overflaten, så vi skal få en følelse av teknisk suverenitet og virtuositet, en følelse av at vi, stilt overfor hans bilder, er med på noe betydningsfullt vi kan dele med de andre betrakterne. Det er da jeg minnes Milan Kunderas ord i Tilværelsens uutholdelige letthet, om kitschen som fornekter alt som ikke er skjønt og idyllisk, og som er forankret i den kategoriske enigheten med tilværelsen: «Kitschen skaper to bevegede tårer i rask rekkefølge. Den første tåren sier: Så vakkert det er når guttungene løper over plenen. Den andre tåren sier: Så vakkert det er å bli beveget sammen med hele menneskeheten ved synet av noen guttunger som løper over en gressplen. Det er bare den andre tåren som gjør kitschen til kitsch». Fronths effektmakeri inkluderer også bilder av brennende fly, dandert som estetisk konfekt for å bringe alvor og tyngde inn mellom alle de hvitkledte damene. Det virker ikke overbevisende - jeg tror ikke på dette kunstneriske prosjektet og på at det skal romme en slags kritikk av menneskenes passive holdning til krig og fordervelse. Fonth legger seg på et pretensjonsnivå som virker oppblåst, både i utstillingens tittel, «paradoxical sleep monologues», og ved at han som vesentligste del av katalogens sparsomme tekst trykker et fragment av en forskningsrapport funnet på Internett: «Peptidergic neurons containing the melanin-concentrating hormone (MCH) and the hypocretins (or orexins) are intermingled in the zona incerta, perifornical nucleus and lateral hypothalamic area». Ble du klokere nå? Det er en vanlig teknikk: Kunstnere som ikke makter å stå på egne bein, skyter seg inn under en autoritet (som Vebjørn Sand som trengte hjelp fra Leonardo og hans tegning av en bro da han ikke hadde mer å gi selv). Og en tekst med så mange fine ord som det Fronth har funnet her, må jo være en autoritet - lar vi oss imponere av en kunstner med en så dyp innsikt i «peptidergic neurons»? Fronths malerier av kvinner ved bassengkanten har tittelen «One hundred years of complete boredom». Bildene viser tydelig til den dekadente senviktorianske britiske kunstneren Sir Lawrence Alma-Tadema, ekspert på hvitkledte kvinner i marmorbad. For ham eksisterte ikke modernismen; og en mulig tolkning av Fronths malerier er at de 100 årene med modernistiske nyvinninger som ligger mellom Alma-Tadema og Fronths egne malerier har vært en eneste lang periode med kjedsomhet. Kanskje ser Fronth på seg selv som maleriets frelser etter denne modernistiske villelsen, som også en annen kitschmaler, Odd Nerdrum, gjør det. Hvem vil kjede seg da?