Nå kan man mene at det å lage en god filmatisering av en kultroman av Ingvar Ambjørnsen i seg selv kvalifiserer til de høyeste lovord. Men diverse politiraid av hasjplantasjer på Østlandet det siste året gir en ny kontekst der hasj er blitt vekstindustri i stor skala i norske kjellere. Da virker Carl og Roberts omgang med nepalsk tjall anno 1979 underlig enfoldig og utdatert.

Miljøet fra den gang er underholdende skildret av regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Hippiene henger tidsriktig i Slottsparken eller lever i kollektiv på landet. Den komiske barten til politimannen og narkospaneren (Bjørn Sundquist) bygger godt opp om kallenavnet Stalin Knudsen. Gard Eidsvold suller rundt på åkeren med dopstemme, langt hår og utopiske framtidsvyer. Jo da, Rolfsen har lyktes med å gjenskape miljøet og folka med god tidskoloritt. Slik blir filmens første del en koselig komedie.

Men et overdoseoffer i badekaret bærer bud om ondere tider. Vi aner det før det siger inn i hovedpersonene Carl og Robert. Snart er storyen på vei mot en mer voldelig fase.

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch har et fint grep om utformingen av de to doplangervennene. Først fjaser de rundt i bekymringsløs jointrus. Så siger de brutale sannheter innover dem. De ser at de er småkjeltringer i et hierarki av skurker.

Kåre Conradi og Robert Skjærstad leverer ypperlige portretter av andre aktører i gamet. Slik synliggjøres ikke bare kynismen i narkogeskjeften, men også uforutsette virkninger av et skudd.

I siste akt settes vennskapet mellom Carl og Robert på prøve. Men regissøren burde skapt enda høyere temperatur når de moralske dilemmaene tvinger dem til handling. Det blir noe utvendig.

Kristoffer Joner har siden innspillingen av «Den siste revejakta» blåst nytt liv i debatten om bruk av narkotika bør bli lovlig (se eget intervju).

Men filmen virker ikke uten videre som et innlegg for dette. Hendelsene kan like gjerne tolkes som en knusende dom over troen på at bare man holder seg unna heroin, er hasj greit.

Uansett - i møte mellom Joners utspill og selve filmfortellingen ligger en spennende debatt. Den kan vi gjerne ta.

kristin.aalen@ aftenbladet.no