1987: Mods er borte. Det er et hull i himmelen, i alle fall den musikkhimmelen som Stavangers LP-kjøpere kikket mot. Men hullet skulle snart tettes.
The September When ble startet av Morten Abel (sang, gitar), Helge Hummervoll (keyboards) og Tor Øyvind Syvertsen (gitar, sang). Debutalbumet «The September When» ble spilt inn i Marcus Studio i London ogkom ut i 1989, i et norsk popvakum. Norge tok godt i mot, men målet til Stavangerbandet var alltid et internasjonalt gjennombrudd.
Aftenbladets Tarald Aano anmeldte platen og spådde et gjennombrudd:
«Stavanger har fått et band som kan hevde seg i den internasjonale pop-elite. Det bør ingen være i tvil om etter å ha hørt debut-LPen fra The September When og opplevd bandet på scenen. Dette er sterk popmusikk - særpreget, stemningsfull og full av sjarm.»
Nytt blod
Musikalsk lå stilen i «et sofistikert akustisk pop-rock-leie, mot Mods' mer dansevennlige vers/refreng-pop», slik Norsk pop- og rockleksikon beskriver det.
Kritikkene var gode, og i tiden fram mot neste utgivelse kom nye folk inn. Stene Osmundsen (trommer) og Gulleiv Wee (bass) utgjorde det som senere skulle betegnes som «landets beste komp» i Aftenbladet, og jazzmusiker Morten Mølster (gitar) tilførte ny gitarlyd. Ut gikk Tor Øyvind Syvertsen, og det er denne besetningen som om en knapp uke gjør comeback på Torget.
Nye folk betydde ny lyd. Den halvakustiske debutplaten ble ikke repetert. Nå var det fullelektrisk, mer variert og litt frekkere som gjaldt. «Mother I've Been Kissed» (1991). Sørget for at TSW ble Norges største band, i alle fall sett med Stavanger-briller. Platen solgte 75.000 eksemplarer og fikk gode kritikker, som for eksempel fra Aftenbladets Arild I. Olsson:
««Mother I've Been Kissed» er blitt et sjeldent godt album. Alt The September When har inne, er vrengt ut. Her er avdempet, lyrisk gitar popanråll og desperat råkkanråll det gjorde vondt å høre på. Først og fremst er stavangergruppen forvalter av Den Gode Melodi. Dette paret med utsøkt musikalitet, finurlig effektmakeri og et sugende, presist komp, gjør albumet til et av de beste noensinne fra Norge.»
Ut, ut, ut
«Bullet Me», bandets største hit noensinne, gjorde furore, og nå så det ut til at det endelig kunne løsne i utlandet. Festivaler som Roskilde booket TSW, og bandet gjorde spillejobber i England. Men det løsnet ikke helt, selv om Norge elsket The September When. Neste studioalbum, «One Eye Open», ble da heller ikke den endelige døråpneren som mange trodde den skulle bli, selv om «Can I Trust You» ble nok en solid hit. Albumet ble beskrevet som råere og ikke så umiddelbart som sine forgjengere. Tarald Aano anmelder for Aftenbladet:
«Hvis denne plata havner øverst på hitlistene, blir jeg imponert. Ikke av The September When - jeg vet det er Norges beste rockeband - men av publikum. For «One eye open» er ikke noe lettvint publikumsfrieri, ikke en jakt på «Bullit me» 2 og 3, ikke selvtilfreds stillstand. Dette er ingen gavepakke til et danse- sugent rockmarked. Tvert imot: Stavanger-bandets tredjeplate er blitt et vågalt steg bort fra den umiddelbare og sjarmerende popen, og et modig skritt videre på veien mot en melankolsk rock dyrket fram midt mellom hvileløst vemod og vond fortvilelse.»
Også «One Eye Open» toppet listene, og musikkbladet Beat fastslo at «Norge har fått sitt R.E.M.».
Suksess, men ting står fremdeles litt på vent. Det internasjonale gjennombruddet lar vente på seg.
Mot slutten
I 1994 kommer det mange mener er deres beste plate, «Hugger Mugger», og låten som nok slåss hardest med «Bullet Me» om å være den TSW-hiten: «Cries Like A Baby». En stryketung ballade som bryter av gitarveggene på andre låter. Men det er ting som tyder på at slutten er nærmere enn det internasjonale gjennombruddet. Gulleiv Wee sier takk for seg etter «Hugger Mugger» og erstattes av Torkild Viig, en annen Mods-er.
«Med «HuggerMugger» har The September When gitt ut norgeshistoriens mest autoritære album. Plata har nesten alt. Det skal bli vrient å komme videre.» skrev Aftenbladets anmelder Arild I. Olsson. Han fikk fryktelig rett. Snart var det ikke noe videre.
Over 100.000 nordmenn kjøper platen, og før bruddet i 1996 reiser The September When til Tyskland for å bli med Fury In The Slaughterhouse på en turné. Men i 1996 var det definitivt slutt. Det vil si, nesten helt definitivt slutt. Oljepenger har gjort mye for Stavanger, og nå har de sannelig gjenforent selveste The September When. På torsdag starter et nytt kapittel. The September When har «unfinished buisness», som det heter i det store utlandet de aldri helt klarte å innta.
leif.tore.lindo@ aftenbladet.no
Kommentarer