Steintøft fra stein-ansiktet

– I den grad det går an å kalle ham sprudlende, var det det han var, mener Olav Gjesteland, en av distriktets svorne Fall-fans.

– Dette var den beste Fall-konserten jeg har sett de siste årene, mener han.

LES OGSÅ: Tror på ny Numusic-rekord

Sprudlende? Å snakke til publikum er noe Mark E. Smith aldri gjør, men lørdag tillot steinansiktet seg å småtulle med gitarist Pete Greenway og keyboardspiller Elena Poulou, som han er gift med. Bassist Dave Spurr og trommis Keiron Melling utgjør resten av bandet - inntil han sparker dem eller de forlater ham, slik det jevnlig skjer med Fall-medlemmene.

Sommerfersk

Brorparten av låtene lørdag var hentet fra sommerferske «Imperial wax solvent». Bandet åpner med «Is this new», og Smith kommer inn på slutten av sangen. Deretter bærer det løs med blant annet «Tommy shooter» «Wolf kidult man», en flott «I've been duped» med Elena Poulou på vokal og en kort versjon av «50 year old man».

Høydepunktet

Blant høydepunktene er en lang utgave av «Reformation» fra fjorårets plate, «What about us?» fra 2005, 20 år gamle «Carry bag man» med Elena sentralt, «Mr. Farmacist» fra 1986 og helt til slutt en av de tøffeste coverversjoner som noen gang er lagd: The Falls versjon av «White lightning» fra 1991, en sang opprinnelig skrevet av Jiles Perry «The Big Bopper» Richardson som døde i flykrasjet med Buddy Holly i 1959.

En lydteknikers mareritt

Om sangene er sterke, er Mark E. Smiths sceneshow ikke av det innøvde slaget. I begynnelsen består det av å gumle tyggi og å putte venstrehånda vekselvis i skinnjakkelomma og bukselomma. Siden er det surring av mikrofonledning som gjelder. For en fyr som stort sett står stille, er det utrolig hvordan han klarer å vase til ledningene. Mikrofonene løsner, stativene velter, ledningene setter seg fast. Ødelegger han sin egen mikrofon, rapper han bare en annen fra et bandmedlem og fortsetter å synge.

Han skrur på alle knotter han finner, fortsetter hele konserten gjennom å surre fast ledninger og lager generell ugagn. En lydteknikers mareritt. Bandmedlemmene trekker litt oppgitt på skuldrene, likevel kommer de seg nesten smertefritt gjennom settet og to runder med ekstranummer.

Hva traff oss?

Du trenger ikke å flørte med publikum når du har mer energi i stemmen og musikken enn noen andre. Lørdag leverte Smith varene og vel så det, med konsentrerte versjoner av låter fra øverste hylle. Mottakelsen i Folken var god, selv om det tok størstedelen av publikum en stund å skjønne hva som hadde truffet dem.

La oss til slutt få sitere den avdøde BBC-legenden John Peel om yndlingsbandet hans The Fall: «De er alltid annerledes, de er alltid like».

geir.flatoe@ aftenbladet.no