Stones-menigheten

Kloster og venninnen Nina Rasmussen hører ikke til den sjenerte delen av Stones-fansen. De danser rocka utagerende tett opp til scenen.Kloster er den store Stones-fanen av de to. Rasmussen har status som «medbrakt». Men den medbrakte liker det hun hører. En ny Stones-fan er muligens født.Sånn har det vært helt siden Rolling Stones tok sine første famlende R&B-skritt i London i 1962. 40 år etter er Stones et av rockens mest kjente og slitesterke varmemerker. Sannsynligheten er stor for at til og med bestemor på Orre har fått med seg den legendariske Stones-logoen - Andy Warhols rødhvite og frekke tunge.Arven etter morLørdag kveld så vi logoen overalt: Papptungeutgaven - stiftet opp på tresøylene, t-skjorteutgaven - limt fast på mannemager av varierende størrelse - og som hovedelement på hjemmebanebandet The Midnight Ramblers enorme duklogo hengende på scenen. Og på hver side av duken velkomsthilsenen:«Pleased to see you!»Men vi vender tilbake til Linda Milde Kloster. Som forteller at det er moren som har ansvaret for rockgalskapen. - Hun har alltid digget Stones.- Far da?- Han har et annet favorittband. Jeg sier ikke hvilket, da blir han bare sur på meg.Kloster har aldri opplevd the real Rolling Stones. - Men jeg har lyst, voldsomt lyst. Kanskje blir det en gang, de holder jo på ennå.Og så har ikke jentene tid til å snakke lenger. Little Boy Blue & The Blue Boys fra Hønefoss er kveldens andre band ut, de ser ut som en blanding av Aerosmith og Slade, men de kjører beinhardt på Stones - og åpner med et imitert fyrverkerismell før de langer ut med «Little Queenie».Bedre versjoner av klassikeren er nok spilt. Men det affiserer ikke Kloster og Rasmussen - som snart svetter ut på dansegolvet igjen. FrijazzutgavenAftenbladet trekker bakover i lokalet. Og treffer John Lilja - bassist i en rekke lokale band. Hva synes han om Rolling Stones, musikken og de mange Stones-coverbandene.- Stones er topp. Skikkelig rock'n' roll. Vi trenger mer gitarer, brøler han gjennom den tette støyen av Hønefoss-bandets ikke alltid helt patente pubrocktolkninger av Rolling Stones.Lilja står sammen med Glenn Brun Henriksen - saksofonisten i kveldens siste band, The Midnight Ramblers.Sistnevnte innrømmer at han ikke hadde noe spesielt forhold til Stones da han begynte i Midnight Ramblers.- Egentlig er jeg jazzmusiker. Men jeg har begynt å like Stones mer og mer etter hvert som jeg har fått høre musikken, sier han.Og legger til:- Jeg har til og med vært med på å spille inn en frijazzversjon av «Paint It Black». Gjorde det i studio i New York sammen med Scott Newman, Jodi Espina og Jim Whitney.Frijazzversjoner av Stones-låter er det imidlertid lite av på Sjøhusene denne tette, tilfredsstillende lørdagskvelden. Låtene kommer i alt fra litt utflytende og uinspirerte pubrockversjoner til velarrangerte og inspirert rå rockversjoner. HjemmefavoritteneThe Midnight Ramblers går på scenen til jubel fra den nå godt oppvarmede hjemmefansen et stykke over midnatt. Og den lokale utgaven av Glimmer Twins - vokalist Jan Gulliksen og gitarist Torstein Oliversen - etablerer fort troverdig dialog med publikum. en dialog basert på svetting og riffing. Ramblers fikser både den stoneske melodilinjen samt den underliggende vulgariteten.Publikum hyler av begeistring til «Tumbling Dice» og «Shine A Light» og gnir silsvette kropper tett sammen til «Sister Morphine» og en av kveldens overraskelser «She's A Rainbow» - sistnevnte presentert som damenes.Kveldens første band - Rolling Clones fra Bergen - har holdt det gående i 20 år. Ramblers og Little Boy Blue And The Blue Boys i 12 år hver.Se ikke bort ifra at minst ett av dem kommer til å holde på i 40 år - sånn som originalene har gjort.