Her hvor Nina synger Grieg

Musikk samlet av Arne Dørumsgaard tyter ut av hyllene i katakombene under musikksenteret i Bjergsted. Så unnskyld et øyeblikk at en artikkel om en kunstskatt får en slagside av tall og størrelser. Det må nemlig til: Her er lutter vellyd. Her er 40.000 78-plater. 30.000 lp-plater. 10.000 spolebånd. 5.000 video- og musikkassetter. Og like mange bøker.

Det tar noen titall år å lytte seg gjennom alt, sier Jacqueline von Arb.

I tolv år har hun jobbet alene i Norsk Lydinstitutt. Først nå er hele Dørumsgaards samling i Stavanger. Neste år rister den av seg anonymiteten og blir tilgjengelig for folket musikkstudenter, utøvere, pedagoger og dem som ganske enkelt er musikkinteresserte.

Da skal det gå an å banke på døren til de 680 Bjergsted-kvadratmeterne lydinstituttet flytter inn i, og si: «Jeg vil gjerne høre Nina Grieg synge sin manns romanser.» For deretter å sette seg ned i en lytteboks og høre hvordan det skraper og suser fra en forgangen tid.

Det skal la seg gjøre å høre Chopin dirigere sin egen musikk. Eller Frank Sinatra i ung utgave. Eller Anne-Sophie von Mutter debutere som 14-åring med Herbert von Karajan og Berliner-filharmonikerne. Om ønsket er fordypning, finnes fullstendige samlinger av Enrico Caruso og Kirsten Flagstad.

En besettelse
Alt sammen skyldes en mann og det som nærmest var hans besettelse; Arne Dørumsgaard, komponist, pianist og samler. Sønnen Terje er i Stavanger i forbindelse med dagens markering av at Dørumsgaard fyller 80 der nede i sitt Italia-eksil. Sønnen forteller om en fars liv styrt av vekkerklokker, av alarmer, av radiostasjonenes sendeplaner. Og av ønsket om å dokumentere den utøvende praksisen i 1900-tallets europeiske musikkultur.

Far tok opp musikk fra tidlig morgen til seine natten. Arbeidskapasiteten var enorm. Han sov gjerne bare fire timer, og hele tiden var der vekkerklokker som ga beskjed om ulike musikksendinger. I tillegg var det poesien. Han holdt på med den til de siste årene. Og så var det en masse brevveksling. Alt dette fikk han tid til.

Tre år, og noe til
Jacqueline von Arb brukte tre år på å katalogisere alle Dørumsgaards lp-plater. I mellomtiden hadde han kjøpt 15.000 innspillinger til. Slike voluminøse utfordringer er det som gjør at Norsk Lydinstitutt trenger ennå et år for å være helt klar med sitt tilbud:

Samlingen skal digitaliseres. Vi skal gi ut antologier med musikk, og vi skal bli tilgjengelige. Da må vi begynne med barna, invitere skoleklasser hit og vise dem hvordan bestefar hørte på musikk, sier von Arb.

I kveld er alle som vil bedt til en liten konsert og en markering av at lydinstituttet er på vei inn i nye lokaler med sitt pikk-pakk.

Far har tre livsverk bak seg, sier sønnen.
Gjendiktningene, komponeringen og denne samlingen. Han gleder seg veldig over lydinstituttet.

ole-johan.askeland@aftenbladet.no