Lenge trodde jeg at dette er den siste boken til Tom Egeland, men så tok tvilen meg. Kan det være at «Lucifers evangelium» egentlig er en herlig parodi på Dan Brown-sjangeren og at vi på siste side får vite at det er Knut Nærum som er forfatteren? Det ville forklart hvorfor hovedpersonen, som foregir å være arkeolog, trenger helt elementær innføring i sumerernes kileskrift, hvorfor han utstyres med et følelsesliv som en 14-årig drama queen, og blir storøyd forskremt av en 4500 år gammel teori om at jorden skal kollidere med en asteroide omtrent på vår tid.

Hvis Knut Nærum har skrevet boken, er setninger som: «Hvordan kunne noen synke så dypt?» ment som parodi på underholdningslitteraturens klisjestabling. Da er de mange, til tider endeløst kjedelige, omskrivningene av Wikipedia-artikler en herlig harselas med de utallige konspirasjonsteoriene om Vatikanets hemmeligheter.

MEN SKULLE DET mot formodning være Tom Egeland som har skrevet boken selv, har han åpenbart tenkt: Fanden spare! Her skriver jeg Satans evangelium, og da skal alt - absolutt alt - med. Her er det ikke spart på noe, fra utenomjordiske vesener til amerikanske Navy Seals. Her er hemmelige brorskap som bløgger sine ofre, Babels tårn blir utgravd og all verdens religioner blir avkledd som språklige misforståelser. Jakten på Satan og hans sønn ender til slutt hos Erich von Däniken. Alt uskarpt og storøyd observert av den norske, lett svaksynte albino og svært uvitende arkeolog Bjørn Beltø.

Underveis lesser Egeland på med leksikalsk viten, kvasiviten og ville fantasier om transilvanske blodsekter, kjemper fra verdensrommet og tverrfaglige forskergrupper med egne kampenheter og CIA-finansiering.

TOM EGELAND HAR tidligere vist at han kan skrive glimrende spenningsromaner, men denne gang har han skrevet synopsis til et dataspill for 13 år gamle gutter. Leseren blir tatt med fra nivå til nivå i jakten på den endelige forklaringen på hvordan det egentlig forholdt seg med Gud, Satan og englene. I et spill gjør det ingenting om den indre logikken brister, om figurene er uten personlighet og motstanderne parodiske i sin ondskap. Alt blir tilgitt, så lenge det er fart og spenning.

Men i så fall er «Lucifers evangelium» dessverre heller ikke noe godt spill.