Det er ikke lett å finne humoristiske stemmer blant norske, skjønnlitterære debutanter. Men Christian Valeur (f. 1986) er en slik avviker. Han kommer med en satirisk flirende mannskrise-roman om den 23-årige jusstudenten Steffen Schiøtz som ved juletider 2007 ankommer familiens luksuriøse hytte. Meningen er å legge om livsstilen i mer miljøvennlig retning. Ikke skal han slå på strømmen, han vil leve av hermetikk uten at han tyr til den elektriske boksåpneren og for å spare på vannet lar han alle toalettbesøk finne sted utendørs. Den vestlige verdens overforbruk og en truende økokatastrofe har tvunget fram nye idealer: Lenge leve ENØK, sparedusjen, stearinlyset, trikken, restematen. Nei takk til teak, plastkorken på melkekartongen, privatbilisme.

Men sannheten om den lett snublende idealisten Steffen er mer komplisert enn den man først får inntrykk av. Drivkreftene bak den ekstreme økofanatismen han nå ønsker å dyrke i sitt ensomme hytteeksil kommer fram både når han uventet får julebesøk av samboeren Isabell, familie og venner, og gjennom de mange tilbakeskuende, dramaliknende dialogene som dukker opp underveis.

Hovedpersonen hopper nemlig av forbrukersamfunnet og søker distanse til sine nærmeste ikke bare fordi en yngre studievenninne fra Sogn og Fjordane med sin Natur og Ungdom-retorikk gir han dårlig samvittighet, men fordi han forelsker seg i feil kvinne, har mistet jobben, føler seg oversett av sin eiendomsselgende samboer, blir sjalu på bestevennen, hater karrierepresset fra juristforeldrene - kort sagt mister kontrollen over egen hverdag, overmannes av emosjonell ambivalens og baler videre med plagsomme Hva-skal-jeg-gjøre-med-livet-mitt-tanker.

Sjøl om stoffet til tider blir noe overeksponert, formidles de utallige overdrivelsene og ironiske fintene uansett av en underholdende, elegant, ja, til tider utfordrende fortellerstemme det går an å tro på. For under alle verbale kvikkheter og halvabsurde situasjoner aner man en sår tone av usagt som det går an å lytte seg fram til.

Både motiver, tematikk og litterær tone bringer tanken hen på Erlend Loes forfatterskap, først og fremst «Naiv. Super», «Doppler» og «Volvo Lastvagnar»: Mannen som søker seg bort fra sivilisasjonen i håp om å skaffe seg et meningsfylt liv, en slapstickaktig humor som tar opp i seg melankoli og gråt, naivisme med dobbeltbunn, håndskrevne readymades og illustrasjoner - alt dette fins også hos Christian Valeur som på slentrende vis, ikke uten patos, lokker leseren stadig nærmere alvorstunge intimsfærekonflikter man like fullt kan le av.