Pamuks siste bok er både et portrett av Istanbul og av kunstneren som ung mann.

Mens andre forfattere nærer sin fantasi ved å oppholde seg på fremmede steder, hevder Pamuk at hans innlevelsesevne er knyttet til Istanbul og til dagliglivet i denne to tusen år gamle byen som befinner seg i spennet mellom det østlige og det vestlige. Mens den franske forfatteren Gustave Flaubert ved midten av 1800-tallet spådde byen en posisjon som verdenshovedstad innen hundre år, ville historien det annerledes. Det osmanske rikets uunngåelige kollaps etter første verdenskrig medførte også slutten på Istanbuls tid som imperialt sentrum.

Magisk tiltrekning
Byen øver fremdeles en magisk tiltrekningskraft på vestlige tilreisende, men for Orhan Pamuk - som selv er født i 1952, på et tidspunkt da det gamle Istanbul fremdeles gjorde seg sterkt gjeldende - er byens fall fra fordums, poetisk storhet en vedvarende kilde til melankolske refleksjoner. Boken gjennomsyres da også av tilbakeskuende tristesse, eller hüzün, som det heter på tyrkisk - et tvetydig begrep som omfatter ruindyrkelse, skyldfølelse, kollektivistisk lengsel og erkjennelsen av åndelig mangel.

Gjennom hüzün-begrepet knytter Pamuk byens kollektive skjebne til sitt eget liv. Like mye som den er et særegent, miniatyrisk og impresjonistisk portrett av Istanbul, er boken en selvbiografisk fremstilling. Komposisjonen er simpelthen briljant. På grunn av forfatterens sterke identifikasjonen med byen, er vekslingen mellom de to historiene nærmest sømløs. Gjensidigheten mellom de to fortellingene forefinnes også på et annet nivå i boken: Når Pamuk forteller historien om seg selv, forteller han også om hele sin families liv, og denne private familiesagaen igjen utgjør en parallell til - og en allegori over - historien om Istanbul. I begge tilfeller dreier det seg om en gradvis fragmentering; i familiens tilfelle fordi den enorme formuen Pamuks far og onkler arvet, smuldrer opp på grunn av uansvarlighet og kronisk dårlige disposisjoner.

Forfatteren fødes
Vi følger Orhan gjennom oppveksten og til han når voksen alder, det vil si til han beslutter seg for å bli forfatter etter først å ha vært innom billedkunst og begynnende arkitekturstudier. Lange nattevandringer i Istanbuls gater, innbefattet turer til Bosporusstredet, bidrar til å fremkalle denne beslutningen. Den faller for øvrig ikke i smak hos foreldrene, som til tross for en stadig minkende formue forsøker å holde på sin opprinnelige plassering i borgerskapets øvre sjikt.

Selv om Pamuks imperiale lengsel ikke er entydig formulert, vil den nok uansett kunne bringe ham inn i diskusjoner med eksponenter for postkoloniale teorier. For øvrig har Pamuk den siste tiden provosert den politiske ledelsen i sitt hjemland ved å ta til orde for en offentlig erkjennelse av bla. det armenske folkemordet i 1915. Utover dette har Pamuk under hele sitt forfatterskap pådratt seg vrede fra det sekulære etablissementet på den ene side, og islamske intellektuelle på den annen.

«Istanbul. Memories and the City» inneholder både et interessant selvportrett og en inciterende, sanselig og lyrisk fremstilling av Istanbul. Boken er illustrert med bilder fra både den private og kollektive historien. Den anbefales på det sterkeste.