Den poetiske romanen er vanskelig. På ett vis skal den ikke fortelle for mye, bare gi biter og atmosfære, akkurat nok til å la leseren fylle ut historien. Samtidig skal den ikke være så løs at den faller fra hverandre. Debutanten Anne Gjeitanger styrer sine diktede liv i et åpent jærlandskap under en stor og lys himmel. Her møtes to kvinner med felles historie fra tysk kunstmiljø, den eldste som støttende lærer for den yngste. Nå skal den eldste stille ut hjemme på Jæren, den yngste kommer på besøk.

Begge sliter med fortiden. Den eldste vil være en morsfigur, den yngste vet «ingenting om hvem hun er, hvordan hun skal være i verden.»
Slik skriver Gjeitanger seg gjennom drøyt hundre sider og et par døgn. Stilsikkert og vârt skifter hun synsvinkel mellom de to, og flytter blikket mellom de rene bagateller og Meningen med Livet: Her beskrives malerpensler og kjøredresser, og her er Havet, Døden og Kjærligheten. Av og til blir hun overtydelig i sine antydninger, andre ganger burde hun gitt oss litt mer for å løfte de to kvinnene ut av skyggene. Men språklig lover dette godt. Med større mot og en sterkere fortelling kan bok nummer to bli bra.