Jaja: Paz Vega jåler seg til for den fangne Gabriel Macht.

Vanlige kinogjengere som du og jeg og den nye damå til Hansen, vil kjede seg like mye som hvis de ble sperra inne på Nordagutu Stasjon med en Jan Groth-utstilling hele romjulen.

For bare noen få år siden fantes begrepet affektert. Det betød at man gjorde seg til på en litt unaturlig måte. I «The Spirit» lager Frank Miller så gjennomførte grafiske forvirringer av kinobildet at man får følelsen av å se på mens noen lager plakaten. Til å begynne med er det pusthemmende vakkert. Så blir det kaldt imponerende, før inntrykket sklir innom patetisk og parodisk og ender med å tynge på øyenlokka som blyblanda mascara. Ja, jeg bruker det etter «Mamma Mia».

Tegneserien «The spirit» ble laget fra 1940-tallet av Will Eisner og var en spesielt fin ting. Hvis en skal forsøke å derivere en identitet ut av Frank Millers nattkjølige film-estetisme, må det være at han er en Hvite Kløft-mann. Med den unnskyldningen at den nesten-udødelige Ånden er en gassfyrt rundbrenner, senker regissøren seg og sitt kamera med arkimedisk høytid ned i utringningen til ei hver dame som slenger innom. Det er bare katten som får beholde pelsen på. En av kattene, forresten.

Jaime King er det nattklubbnakne tjern-vesenet Lorelei. Eva Mendes viser fram nybona bakende som Sand Saref, Scarlett Johansson har «Scoop»-brillene på for å være sekretæren til Octopus (Samuel L. Jackson). Sarah Paulson er den Kim Novak-mjuke blonde legen og politidattera. Offiser Stana Katic er som en Politiskolen-etterlikning med blottebehov. Paz Vega spiller nazi-stripperen Plaster of Paris med så knasende nasale lyder at du antakelig kunne gått tørrskodd i bihulene hennes.

Ingen er bra. Ingen er dårlige. Gabriel Macht spiller helt med så rødt slips at du glemmer hvordan han ser ut. Handlingen karikerer tegneserie-verdenen uten å formidle det engasjementet som faktisk finnes i en god streknovelle. Filmen er tilsynelatende betydelig nedkutta.

Men de to jeg først nevnte får det sinnssykt fint.