I drømme flykter soldaten fra sin skjebne.

Filmen deltok i Cannes i fjor. At den først nå får kinovisning i Norge, fungerer vel så sterkt, få uker etter krigen i Gaza. Folman tar et oppgjør med hva deltakelse i invasjonen i Libanon for vel 25 år siden har gjort med ham.

«Vals med Bashir» kan formmessig minne om iranske Marjane Satrapis selvbiografiske, samfunnskritiske animasjonsfilm «Persepolis». Men der hun valgte et svart-hvitt uttrykk, bruker Folman giftige farger.

Det åpner uhyggelig. Glefsende hunder farer gjennom gatene i en middelhavsby. Den svartblå dyreflokken står i grell kontrast til en gustengul himmel. Scenen er fra et mareritt som en tidligere soldatvenn av Folman har - mange år etter at han drepte palestinernes hunder.

Marerittet får ham til å pirke i fortrengninger. Intervjuer med ni personer hjelper regissøren med å huske: Hva skjedde da han var med på å invadere Libanon noen fryktelige dager i 1982? Libanons populære president Bashir ble drept, og kristne falangister hevnet seg ved å massakrere bortimot 3000 palestinere i Shabra og Shatila.

Ved å gjøre minnene om til en tilnærmet realistisk animasjonsfilm formidler Folman redselen, men også kynismen som den enkelte soldat reagerer med i pressede krigshandlinger.

Det er sterkt å se på, nettopp fordi filmen er laget av en israeler.