KOMMENTAR: Men midt under prisutdelingen i helgen tenkte få på at brødrene Vittorio og Paolo Taviani satt der uten en eneste skuespiller rundt seg på de røde plysjstolene.
Ikke minst var de tyske journalistene mest opptatt av vinnersjansene til Christian Petzolds drama om Stazi-overvåking av en kvinnelig lege i DDR i 1980. Og ja, regissøren kunne smile bredt da han fikk en Beste regi-sølvbjørn. Men Nina Hoss som nok drømte om heder og ære for sin tolkning av legen Barbara, måtte se seg slått av en 15-åring fra Kongo. «Merci beaucoup, merci beaucoup», gjentok Rachel Mwanza overlykkelig da hun fikk Sølvbjørn for beste kvinnelige rolle etter å ha spilt barnesoldat.
I det danske følget rundt regissør Nikolaj Arcel holdt smilene seg like brede. Mads Mikkelsen måtte riktignok tåle at Sølvbjørn for beste mannlige skuespiller ikke gikk til ham for rollen som livlegen Struensee, men til Mikkel Boe Folsgaard for hans prestasjon som den sinnssyke Christian 7. "En kongelig affære" ble dessuten hedret med Beste manus-sølvbjørn.
Gratulerer, Danmark, bør vi nordmenn si. Den tysk-norske filmen «Nåde» ble ikke nevnt av juryen.
Gullbjørn til skurker
Mange filmkritikere i Berlin har gitt mye ros til Taviani-brødrenes film om fengselsfugler som spiller «Julius Caesar» av Shakespeare. De ble ikke det grann forbauset over at juryen med britiske Mike Leigh i spissen ga filmen en Gullbjørn.
Men det var unektelig tankevekkende å se de to regissørene gå opp på podiet alene for å ta imot hyllesten. De fleste av skuespillerne i vinnerfilmen er narkotikasmuglere, mordere og mafiaskurker som sitter bak lås og slå i en høysikkerhetsavdeling i Rebibbia-fengslet i Roma. Noen tur til filmfestivalen i Berlin har aldri kommet på tale.
Under overskriften «Gullbjørn til storforbrytere. En stor overraskelse» spekulerte Berliner Morgenposts skribent Peter Zander i om tildelingen var en kompromissløsning fordi juryen ikke greide å bli enige om en annen vinner.
Det finnes også en annen forklaring, nemlig den at man virkelig blir beveget av den italienske filmen, til tross for at den er noe ordrik.
Identifikasjon
Jeg har sett «Caesar må dø» to ganger og funnet flere lag og nyanser i filmen. Styrken ligger i at den er noe mye mer enn bare et eksperiment der en gruppe fanger prøver seg som skuespillere. Det regissørene har greid etter et halvt års arbeid i fengselet, er sømløst og elegant å flette inn et metaplan som avslører hvordan aktørene tar inn over seg det renkespill og de onde planer som Shakespeares rollefigurer setter i verk.
I én scene klarer Salvatore «Zazà» Striano som spiller Brutus, ikke å fortsette opptaket fordi han overmannes av minner fra sin egen kriminelle fortid.
Det er sterkt å se hvordan fangene uten problemer identifiserer seg med Shakespeares tekst, framfører replikkene i sin egen dialekt og gjør dem til sine egne, til tross for at de ikke har noen intellektuell bakgrunn.
Ingen glorifisering
Like sterkt er det at fangene lar regissørene avsløre deres reelle navn, oppgi hva slags forbrytelser de har begått og lengden på straffen de soner. Således vet vi at Cassius spilles av Cosimo Rega som sitter inne på livstid for mord. Andre har begått alvorlige narkotika- og mafiaforbrytelser.
Blir det da en glorifisering av kriminelle når de får Gullbjørnen i Berlin?
Så langt ifra. I et intervju understreker Taviani-brødrene at karene i fengselet er ugjerningsmenn som soner i en strengt bevoktet avdeling. En vokter advarte dem mot å komme fangene for nær. Han kunne selv føle medlidenhet, til og med vennskap med dem, men la til: «Så må jeg tvinge meg til å holde avstand og huske på dem som lider enda mer enn fangene, nemlig ofrene for deres forbrytelser.»
Jeg vil mene at «Caesar må dø» er en verdig vinner i Berlin fordi den lar oss gløtte inn i følelsene til mennesker som kjenner underverdenen ut og inn og aner at det er helvetes irrganger på jord.
For det var slik Taviani-brødrene kom på å lage filmen: De fikk se forbryterne framføre et utvalg fra Dantes "Inferno". Det mest gripende øyeblikket, forteller Vittorio, var da en av fangene begynte å gråte bittert på scenen fordi han aldri mer ville få se igjen sin kjæreste.
Nå får vi håpe at filmen blir kjøpt inn til visning i Norge.
Mordere, narkotikasmuglere og mafiaforbrytere identifiserer seg med skurkene i Shakespeares skuespill "Caesar må dø". I helgen vant filmen Gullbjørnen i Berlin.
Kommentarer