Josef Fares tegner et varmt portrett av Zozo fra Beirut som flykter til Sverige.

Faren ved den slags historier er å drukne fortellingen i blod og tårer. Fares har skrevet manuset inspirert av egen oppvekst i Libanon. Heldigvis er han god til å finne bilder på det alminnelige, menneskelige livet som Zozo opplever under borgerkrigen i Beirut i 1987. Han og vennene prater om jenter, nasker brød fra gateselgeren, kort sagt, lever som unger flest. Hjemme øker foreldrenes bekymring over krigshandlingene, men ingen tror noe skal ramme dem.

Så faller bomben.

Utfordringen med denne type historier er å finne filmatiske uttrykk for de indre følelser som oppstår i et barn når tryggheten revner under beina på ham.

Fares velger å bryte med den strengt realistiske fortellerstilen. Han utnytter fint at Zozo finner en kylling som han begynner å snakke med og som svarer ham. Fuglen blir et rørende symbol på det behovet for beskyttelse og nærhet som en 11 år gammel gutt savner i en verden preget av sammenbrudd. At regissøren klarer å plukke motivet nennsomt fram igjen når Zozo er kommet til Sverige, er lekkert gjort. Også framstillingen av guttens indre dialog med Gud etter alt det vonde som har skjedd, er spennende løst.

Når resultatet blir så medrivende, er det også fordi den 14 år gamle libaneseren Imad Creidi fungerer så glimrende i rollen som Zozo. Elias Gergi som guttens bestefar i Sverige er et annet funn. Han har et deilig humør og en stolthet som er aldeles betagende. Her er det ikke snakk om kulturell underdanighet.

Når «Zozo» går glipp av 6'eren, skyldes det noen forvirrende grep avslutningsvis. For meg fungerer det ikke helt hvordan Fares bildelegger traumatiske følelser og lengsler som det ensomme flyktningbarnet bærer på.

Men at «Zozo» oser av humanisme, det er iallfall sikkert.

kristin.aalen@aftenbladet.no