Det gnistrer i møtet mellom Scarlett Johansson og Jonathan Rhys-Meyers. Begge med sensuelle lepper.

Først i åttende og siste kvarter tyr en sentral skikkelse til våpen for å ta noen av dage. Før du kommer så langt, må du gjennom til dels langtrukne scener fra Londons overklasse.

Regissøren burde med andre ord vært mer brutal med saksen i filmens første halvdel. Altfor lenge lurer jeg på hvorfor vi skal interessere oss for Chris Wilton, en tennisspiller fra Irland som går lei av turnélivet og heller vil bli til noe i London.

Men obs-obs. Det går an å bestemme seg for å følge med og se hva Allen har på hjertet. Kryptisk sagt er «Match point» et moderne vrengebilde av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Hva ville vi sagt hvis Raskolnikov slapp unna uten å bli hekta for mordene han begikk?

Men altså Chris Wilton. «Det er bedre å ha hell enn å være god», er hans talende åpningsreplikk. Ikke gjennom harde studier og mye jobbing, men via flaks og evne til å jatte med de fine kravler han oppover Londons rangstige. Snart sitter den åleglatte fyren fett og godt i det, blir svigermors og svigerfars drøm og gifter seg med rikmannsdatteren Chloe. De to slår seg til i kakseleilighet med utsikt over Themsen og samtidskunst på veggene.

Slangen i paradiset heter Scarlett Johansson og ser så sexy ut at menn sikkert kunne drepe for å få henne. Så går det som det pleier på film: Mann bedrar kone, og elskerinnen forlanger at han skal velge henne.

Nok sagt om handlingen. Allen skal ha ros for å ha klekket ut en riktig original, noe makaber og svart-humoristisk utgang på trekanten. Skuespillerne er i storslag. Scarlett Johansson og Jonathan Rhys-Meyers kappes om å ha sensuelle lepper mens Emily Mortimer spiller naiv rikmannsdatter.

De filosofisk anlagte vil ane at Allen er dypsindig omkring gudsfravær og tilfeldigheters betydning. Eller se at han driver ap med krimsjangerens rettferdighetskrav.

Men det som til slutt interesserte meg, er portrettet av en kynisk person.