At norske tv-kanaler ikke vil vise denne dokumentaren, er latterlig. Filmskaperne er klare på at de gir en subjektiv versjon av hvordan norsk matproduksjon presenteres for forbrukerne. Debattinnlegg som dette må nordmenn tåle. Norske matprodusenter også.

Ut ifra filmtittelen, «Smaken av hund», kan man tro at det skal handle om tvilsomme ingredienser i kjøttet vi kjøper i butikken. Men nei, Are Syvertsen og Jon Martin Førland saumfarer i stedet hvordan de fire store samvirkeprodusentene, Tine, Gilde, Prior og Felleskjøpet, framstiller norsk mat: At den fortsatt kommer fra dyr og fjørfe som beiter idyllisk på en eng like ved der du bor. At norsk matvareproduksjon ikke er storindustri, men skjer i liten skala, rotfestet i norsk natur. Alt ifølge bransjens talsmenn, rikelig intervjuet og kryssklippet i filmen. Slik skaper regissørene, ofte med munter snert, et gap mellom et nasjonalromantisk reklamespråk og den faktiske industrialiseringen av norske matvarer. Det Prior kaller en plukkemaskin for kyllinger, framstår som et monster av en treskemaskin. Hvor vondt de gule nøstene virkelig har det, er umulig å vite, men storskalaproduksjon av mat er det uomtvistelig.

Svakheten med «Smaken av hund» er at regissørene har så mye de vil ha sagt. For eksempel at norske husdyr fôres på soya dyrket i Brasil til fortrengsel for regnskog. Og at overflødig kjøtt males til benmel og sendes til Bangladesh selv om vi ikke vil bruke det som fôr her hjemme. Eller at kjøtt fra melkekyr selges som storfekjøtt i butikkene. Men når man til slutt ender med Gildes e. coli-fadese i fjor, blir summen av skyts mot norsk landbruksproduksjon ikke samlet. Den virker snarere sprikende som staur.

For hva skal vi gjøre med alt det de viser? Legge ned norsk landbruk? Slutte å drikke melk fordi fettet er helseskadelig?

Jeg kommer fortsatt til å drikke tre glass skummet melk om dagen. Må ha det. Bare må.

kristin.aalen@aftenbladet.no