«Kjærlighetens slør» er blitt en betagende film fra en svunnen tid. Mye kan vi takke forfatter W. Somerset Maugham for.

Prologen finner sted i London i 1923. Da forelsker Walter, en lege med middelklassebakgrunn, seg sporenstreks i Kitty, en kvinne fra overklassen. Giftepress fra en heksete mor driver henne inn i et samliv hun ikke er moden for. Bedre blir det ikke av at ekteparet flytter til Shanghai.

Hollywoodklisjeen ville vært at den utilfredse stikker av med en annen. Somerset Maugham vil det annerledes: Visst faller Kitty for en annen mann hun tror skal gjøre henne lykkelig. Men går det likevel an å utforske om de to som fortsatt er gift, kan finne tilbake til hverandre?

Det ser dystert ut. Man skutter seg når Walter iskaldt tvinger sin troløse Kitty til å følge ham inn i koleraland. Der gir han seg over til arbeidet med å skaffe landsbyboere rent vann, fritt for smitte fra den drepende kolerabakterien. Hva i all verden har hun her å gjøre? Regissør John Curran bygger en steinmur mellom de to som virker uovervinnelig.

Visuell annerledeshet følger av at menneskelige prøvelser rammes inn av et storslått fjellandskap. Skjønne, grønngrønne rismarker blir en taus kulisse rundt kampen mot sykdom og død.

Jeg røper ikke mer. Slår i stedet fast dette: Edward Norton får glitrende fram den mannlige såretheten i Walter og hans trang til å straffe, straffe, straffe henne som svek. Naomi Watts skaper en overbevisende ærlighet hos Kitty. Gode biroller og presise miljøskildringer akkompagnerer forvandlingen av mennesker.

Slike personstudier er fascinerende å følge. Og tror du utroskap ødelegger alt håp, så se iallfall denne filmen.

kristin.aalen@aftenbladet.no