Er han virkelig forelsket i denne kvinnen? Trond Fausa Aurvåg og Marian Saastad Ottesen. (Foto: Filmweb)

Næss og hovedrolleinnehaver Trond Fausa Aurvåg har øvelse i å gestalte Han, en mann uten navn, da de i 2001 skapte teaterversjonen av boka på Oslo Nye. Men film krever et annet driv, noe manusforfatterne Johan Bogaeus og Næss har jobbet med å tilføre. Tempo skapes av den handlingskraft kjæresten Marianne besitter, og de mer og mindre desperate reaksjoner hos Han på hennes intuitive påfunn. Regissøren valg av en stilisert fortellertone fungerer. Han og Marianne skildres i en serie episoder for å vise hvordan hun invaderer ham. Men akk, er den unge mannen egentlig forelsket? Bør hennes knallgule kommode males om for å passe inn i hans leilighet, eller er det han som har valgt feil tapetfarge?

Drevent tar Næss oss med på samlivskarusell med de to. Jeg sukker og ler om hverandre over den forskrekkelige mangelen på ekte samtale mellom mann og kvinne. Hvem kjenner seg ikke igjen i forsøk på en dialog der replikkene brått faller kraftløse til jorden fordi partnerne mistolker hverandre i ett sett.

Men et stykke ut i filmen nås et metningspunkt. Jeg får simpelthen nok av Marianne. Komedien kler seg i svart idet dama framstår som ei smilende heks som Han burde mannet seg opp til å hive på dør. Det tar bare altfor lang tid før manuset tillater Fausa Aurvåg å hamle opp med den gule kommoden, symbolet på Hennes dominans.

At Næss gir den stakkars mannen en svartkomisk behandling, er utmerket. Det som imidlertid føles juksete, er at manusforfatterne har falt for fristelsen til å lande på en søt, romantisk slutt som ikke finnes i Loes bok. Det er nok publikumsvennlig, men virker nettopp lettvint.

For dermed svekkes mye av det dype alvor som ligger under den unge mannens strev for å forstå hva kjærlighet, samliv og ekte dialog egentlig krever.

I disse mannsrolleutvalgstider er det mest interessant å grunne på hvor tidstypiske Han og Marianne er. Sjenerøst nok uttaler den menneskevennlige Næss i intervjuer at «Tatt av kvinnen» ikke viser spesifikke mannlige eller kvinnelige karaktertrekk.

Men jeg kan ikke dy meg for å føle at Marianne, tolket av Marian Saastad Ottesen, sier noe skremmende om dominerende kvinnfolk. Så ille at man som kvinne krymper seg i angst for å se sitt eget speilbilde.

Den følelsen stryker Næss ut med sin lykkelige slutt.

kristin.aalen@ aftenbladet.no