I hele seks filmer skal Seim farte rundt med uflidd sjudagersskjegg og hengehår og gå politiet i næringen. Det holder vi ut godt, så mandig som den karen er.

Mer usikker blir jeg av stavangerjenta Kathrine Fagerland. Hun virker blek og stiv i rollen som sekretær på en kjemikaliefabrikk, men kommer seg når hun forstår at det kreves handlekraft.

Men Bjørn Floberg som lovens håndhever? Vi er vant til å se ham vri ansiktet i innfule skurkegrimaser og slå grusomt til.

Det er som denne skuespillerens talenter skusles vekk når han bare skal spille førstebetjent Jakob E. Hamre.

Men bevares, Floberg blir en irriterende motstander når Veum vil finne ut hvordan lille Camilla forsvant fra sitt hjem. Rivaliseringen mellom den offentlige og den private etterforskeren blir utmerket framstilt.

Utfordringen i en thriller er selvfølgelig om kriminalgåten står til troende, og om den blir spennende nok.

Manusforfatter Thomas Moldestad har trukket ut essensen av Staalesens plot. Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen drar oss bra inn i de mystiske ting som har skjedd: Hvorfor tok elskeren til den forsvunne jentas mor livet av seg dagen etter at hun ble borte? Og det attpåtil ved hjelp av blåsyre?

Mer skal ikke røpes. La meg heller si at Anders Dale og Øyvind Gran skaper to fortreffelig kjølige brødre som leder en kjemikaliefabrikk.

Og de forhold som Varg Veum klarer å avdekke på en kai i Bergen, er stygge saker.

Men blir det spennende nok?

Ulrik Imtiaz Rolfsen lykkes i å skape flere scener med krutt, som når jentas far plutselig eksploderer, når Hamre skjeller ut Veum og når hovedpersonen får bank. Her er det mye bra action.

Men jeg satt sjelden på nåler, bortsett fra i klimaksscenene til sist. Da flere personer utsettes for dødelig gass, skapes et solid ubehag som river en med. Bra.

Konklusjon: Med «Bitre blomster» har Varg Veum debutert på lerretet på streit og anstendig vis. Men i fortsettelsen ønsker jeg enda mer spenning.

kristin.aalen@aftenbladet.no