OPPRØR: Moralpolitiet i Teheran slår ned på vestlig dekadanse: Pønk!

Bare i rammefortellingen, der den voksne Marjane tenker tilbake på sitt liv, er det farger. Men det er i de sort/hvite tegningene at det renner over av poesi og skjønnhet, men også sorg og aggresjon.

Det er imponerende hvordan manusforfatter og regissør Satrapi, godt hjulpet av medregissør Vincent Paronnaud, fletter sammen Irans samtidshistorie og en individuell skjebne.

Fortellingen tar oss tilbake til 1978 da hun var en åtte år gammel jentunge i et Teheran styrt av sjahen. Marjane vokser opp i en familie som verdsetter selvstendig tenkning, utdanning og opposisjon mot undertrykkelse.

Men «Persepolis» får godt fram hvordan først sjahens regime, dernest et prestestyrt Iran utover på 80- og 90-tallet farer brutalt fram mot mennesker som ikke vil underkaste seg. Satrapi pendler mellom grell realisme, skarp humor og syrlig ironi i skildringen. Fundamentalistene overvåker og arresterer folk for de minste brudd på strikte moralregler.

Tankevekkende er det også når regissøren skaper en sammenligning mellom Iran og Vesten. «I Iran kan du dø i et fengsel, i Europa kan du dø på gata uten at noen bryr seg», forteller hun sin bestemor. Da har Marjane forsøkt å tilpasse seg et ungdomsmiljø i Wien, dit foreldrene sendte henne på skole for å slippe unna Iran-Irak-krigen.

Mye smerte formidles i «Persepolis», men også det vakre bildet av mennesker som ikke vil la seg knekke. Skjønnest av alle er framstillingen av Marjanes bestemor, en klok, frilynt dame som støtter henne og formaner henne: «Det finnes ikke noe verre i verden enn bitterhet og hevn. Pass bare på å bevare din integritet og være tro mot deg selv.»

kristin.aalen@aftenbladet.no