Keira Knightley som sjukepleier i krigen. (Foto: Photo Credit: Alex Bailey)

Ser man på temaet, ligger det an til en sterk saumfaring av et menneskes evne til moralsk oppgjør og bot. Jeg må skrive kryptisk og abstrahert for ikke å røpe detaljer: Du kan gjøre en tabbe i ung alder, du kan lyve fatalt om et annet menneske. Så bruker du resten av livet på å hanskes med din samvittighet og forsøke å gjøre opp for det som skjedde.

Jo, det burde rive i sjelen. Men gjør det det?

Mest vellykket er 1935-delen som skildrer tenåringen Briony Tallis og hennes eldre søster Cecilia som lever tilsynelatende sorgløst i et britisk overklassehjem. Saoirse Ronan leverer en betagende tolkning av en 13-åring med livlig fantasi og en gryende seksuell oppvåkning. Her har regissør Joe Wright lykkes godt i sin personinstruksjon.

Keira Knightley (Pirates of the Caribbean) er skjønn og sexy i rollen som storesøster Cee, men aldeles iskald. Visst kan forelskede mennesker reagere kjølig idet de nervøst forsøker å nærme seg hverandre. Men skal vi tro på livslang kjærlighet mellom Cee og Robbie Turner (James McAvoy), må det finnes noe varme, ikke bare estetikk og herregårdsromantikk.

Virkelig stilig er derimot regissørens originale fortellergrep. Han viser sentrale scener to ganger, men fra ulik synsvinkel. Du tror du skjønte hva som skjedde i første versjon, men får ny informasjon i neste tagning. Lekkert!

I partiene fra annen verdenskrig finnes dessuten en svært lang tagning fra evakueringen av allierte tropper ved Dunkirk i 1940. Meget godt håndverk og fine biroller.

Romola Garai og Vanessa Redgrave gir hver sin tolkning av Briony Tallis senere i livet. Spillet mellom fiksjon og virkelighet som introduseres i disse delene av fortellingen, er i og for seg overraskende. Likevel klarer regissøren og skuespillerne aldri å skape et så kraftfullt livsoppgjør at det slår ned i en. Dermed framstår slutten mer som et fiktivt postulat enn en reell bønn om tilgivelse.

kristin.aalen@aftenbladet.no