Del én og tre står fjellstøtt i komposisjonen. Del to og fire blir for stillferdige til å kunne gripe like sterkt.

Kanskje hører du til de mange som har slukt boka «Drageløperen» av Khalid Husseini. Selv har jeg utsatt lesningen og slipper å tenke på om filmen «stemmer med» romanen.

Når første del fungerer så flott, skyldes det de to guttene som spiller bestevennene Amir og Hassan. De vokser opp i Kabul på 70-tallet, og regissør Marc Forster får dem virkelig til å agere troverdig. Zekeria Ebrahimi levendegjør den sjenerte, forsiktige rikmannssønnen Amir. Ahmad Khan Mahmidzada utfolder seg som den langt mer utadvendte og særdeles godhjertede Hassan, sønn til rikmannens tjener.

Filmtittelen kommer nydelig til sin rett i imponerende scener der Kabuls gutter styrer fargerike drager fra byens hustak. Det er blitt en flott og intens skildring.

På det indre planet lykkes regissøren i å få fram den tragiske utgangen på vennskapet mellom to gutter fra ulik klasse. Du verden som saften fra granatepler kan ligne på blod. Sterk er også en episode fra da Amir og faren flykter fra russerne i 1979.

Del 2 blir en hvilepause idet de to etablerer seg i USA. Slike biografiske transportetapper er sikkert vanskelig å unngå når fortellingen skal dekke et langt tidsspenn.

Ny intensitet skapes når voksne Amir, utmerket spilt av Khalid Abdalla, vender tilbake til et Taliban-styrt hjemland for å spore opp en ukjent nevø. Del 3 utvikler seg mot et sjokkartet klimaks. Forster får på talende vis fram råskapen hos de voldelige fundamentalistene.

Så spilles siste sats i et dempet toneleie, tilbake hos eksilafghanere i San Francisco. Og det slår meg at det gjør ikke så mye om annen og siste del er stillferdige. De får likevel sagt noe flott om en far og en sønn som ivaretar høye etiske verdier i en tradisjonsrik kultur.

Aller mest er det vakkert når Amir omsider klarer å gjøre opp for sitt eget svik mot en venn – mange år etter at det skjedde.

kristin.aalen@aftenbladet.no