Bryllup: Amanda Seyfried på vei til den lille steinkirken.

I de fleste filmer finnes det en scene da filmen overvinner deg eller ett øyeblikk da du mister den. «Mamma mia» hadde meg etter Meryl Streeps soveromsversjon av «Dancin' queen», og etter det hadde jeg det uventa, festlig på samme måte som hvis du dumper innom en litt trashy nabofest som du ville ha hata dersom du lå i senga og hørte bråket.

«Mama mia» er en påminnelse om at til og med «Sex and the city» kunne blitt en bra film hvis den ble laget med skuespillere i stedet for magasinfjes. Abba-musikalen består egentlig bare av surrealistisk fantasifest, en bevegelig, vellydende humør-geysir som aldri detter nedpå steinhellene og bare i noen ørsmå, late sekvenser forfaller til kontakt med noen ting som helst. «Star Trek» er kjøkkenbenk-realisme i forhold til denne filmen, som tar av på skuespiller-overskudd og svever på en slags rosa fellesrus som utmerket godt kan markere Stavangers overgang til den nye kulturfylla.

Historien kunne vært skrevet av Shakespeare, for han dreiv med overfladisk party-fornikasjon der ingen egentlig visste hvem noen var. Sophie har invitert de tre av mammas eks-elskere som kan være far hennes til bryllup i sjarm-hotell på ei gresk øy der til og med bølgene er banale. Når filmen starter, vil alle de med vandrepokal i kunstnerisk korrekthet tenke hg-ord fordi alt ser ut som klisjeer. Så kommer Julia Walters og Christine Baranski inn i filmen som spraglete og lydsterkt middelaldrende bryllupsgjester, og hg-tenkninga gjentar seg. Den lille jenta er så blid at du får ecstasy-mistanker, mannen hennes ser ut som en ilder fra Narnia, og grekere wanker hjelpsomt rundt som Snøhvit-dyr.

Så festner formen. Umenneskelig gode Meryl Streep spiller hotellvertinne og eks-hippie med et fandenivoldsk overskudd som andre folk får fra dieseltilsatt Battery. Hun og de to andre damene setter spruten til, og så skjer det helt uventa at tre middelaldrende skuespillerinner sprenger klisjeen og blir til rein, uforfalska energi. Der tar filmen av, og etterpå kommer lykken.

Ærlig talt. Abbas musikk var alltid ei dobbelt lp-side med føkking vorspiel, og musikken er laga for å euforisere også flegmatikerne. Det klarte den, og film-musikalen er perfekt party-utstyr. Ingen appelsin under haka. Ingen nakne manne-ankler bak håndkleet. Bare temposterk, velregissert og myldrende moro med kanskje den mest livsbejaende pop-musikken som er laget etter Mozart. Satt sammen av en britisk teater-regissør som er spesialist på opera. For et håndlag Phyllida Lloyd har.

Alle synger. Streep synger. Hun trengte ett opptak for hele «The winner takes it all»-lyden. Pierce Brosnan synger. Det er bare så vidt at ikke den glitrende delfin-mosaikken synger, og det er helt fint.