Mike Nichols laget filmen som er bedre enn alt annet fordi den dikter virkeligheten sånn at du kan føle opplevelsen av verden uten å bli sjenert av at noen forsøker å klone den. En kunst som ble forlatt til fordel for fantasiløs halvdokumentarisme.
Ved gjensyn ser Tim Burtons Batman-film fra 1989 først og fremst ut som et dypdykk i en psykoanalytisk gotikk-verden, der Danny Elfmans musikk funker som vakker psykose. Dessuten Michael Keaton, som er en streit fyr. Dessuten Jack Nicholson, som overspiller lojalt.
"Butch Cassidy and The Sundance Kid" er en blid og kranglete liten framvisning av absolutt karisma. Paul Newman og Robert Redford er så gode at det nesten er litt urettferdig.
Kanskje ikke alle som husker Camron Crowes "Singles", men filmen bidro til romantikken rundt grønsjen, Seattle og utvidelse av kjærlighetsbegrepet til å bli en samtale-orientert flersomhet. Alle ville være vellykka, frie unge i nabolag med andre frie unge i livets evige date.
"The bodyguard" ser annerledes ut i år: Den nokså melankolske romansen mellom Whitney Houston og Kevin Costner er blitt et varsel om at artistens verden er et bad taste-party som til slutt knekker deg.