En liten miljøskildring: Scenen ser ut som et pent opplyst loppemarked på årsmøtet til Musikernes fellesorganisasjon. Vi talte ørten instrumenter, pluss/minus et snes. Bak, under, over, foran bak og tidvis inni instrumentene står åtte mann – fem av dem kvinner - som virker ekstremt spillesugne, samtidig veldisiplinerte av kveldens maestro. Det spilles på til dels ukonvensjonelle instrumenter på like ukonvensjonelle måter, det spilles etter boken på instrumenter vi alle har i heimen og det synges, nynnes, hmmm-es, lekes og nærmest bølles i mikrofonene.

Det høres kanskje litt alternativt ut – noe det for så vidt er. Men lyden som skapes er så tilgjengelig at jeg fint kunne hatt med mor, far, kone, datter, mormor og min Liverpool-elskende, Stavanger 2008-hatende ølhund av en nabo. Vi ville likt det alle mann.

God musikk

Det ligger mange styrker i det Kaada og orkesteret serverer. Umulig å putte i bås. Det er bare musikk. God musikk.

Det er så pent at selv en idrettsglad, interiørbladhatende mann får lyst å tenne et par luktelys. Brutalt nok til å gå metallen i næringa. Så dramatisk at det setter svigermor i skyggen og så livlig at det setter..ehh..svigermor i skyggen?

En gryte av populærklassisk musikk som det ikke finnes maken til, så vidt jeg vet. Filmkomposisjoner, Kaada-solostoff og ymse og diverse. Alt kommer med små tema og knagger som er superenkle å hekte seg på, men som blir vridd og vendt på i det uendelige. Instrumenteringen er original, arrangementene like så. Morsomt er det også, både de små musikalske spøkene og historier som «denne handler om en polsk mann som drar en halvdød okse over et jorde mens kona ligger og dør hjemme. Begge dør, oksen overlever».

Morbid og mørkt, som musikken til tider er.

Klassisk

Kaada selv virker å insistere på at klassisk musikk er grunnlaget her, hvis han blir tvunget inn på det utrivelige sjangersporet. Mulig det stemmer, men Kaadas univers må være så nært musikkelskeres minste felles multiplum det går an å komme. Pop og klassisk. Josh Groban og disse har tatt det verste fra de to verdener. Kaada kombinerer det beste.

I løpet av kvelden spiller de gjennom hele følelsesspekteret, store deler av musikkhistorien, noen tusens mils musikalsk geografi og de gjør sin versjon av «Humlens flukt»: «The Mosquito and the Abandoned Old Woman». Man kjenner faktisk myggen og den gamle damens ensomhet. Det var klissete formulert, men slik var det.

Det mest presise som kan sies om Kaada og orkesteret er at det var fryktelig kjekt å høre på. Det er bare god musikk.