Kuriozers

Kaizers hadde lovet å grave i sekken med snåle singler, løgne påheng og andre låter som normalt ikke står på konsertprogrammet.

Og slik ble det. Men publikum ramler ikke av, uansett hvor langt ned i katalogen Kaizers graver. Norges beste liveband?

BESTE SANG: Stem her!

Hvis det er én ting som har talt imot Kaizers – i alle fall for oss som har sett dem ørten ganger – så er det den stramt regisserte og planlagte formen for sjarm de har. Effektivt og egentlig ærlig levert, men like fullt regissert. Geir kaster håndkleet på akkurat samme sted i presentasjonsrunden, de improviserte publikumsfriereiene er mistenkelig like fra gang til gang og galskapen er satt mye mer i system enn en skulle tro første gang en ser dem live. Maskinelt er ordet. Turnéåpningen i Folken var ALT annet enn maskinell, og det var en befrielse og en nødvendighet. Dette var kvelden for å gjøre alt det som ikke passer inn i det normale maskineriet.

Respekt

Lysmannen deres gjennom over 500 spillejobber ble hedret. Mannen ønsket å høre «Bris», og «Bris» ble det. Geir Zahl overtok hovedvokalen på tre låter – noe hang gjorde svært bra – og det drøses, tøyses og kommenteres mer fra scenen enn det vi er vant med. Gabriel Høyland og Benny Lennartson ble lansert som nye landslagstrenere, og vennersvennersfesten var trivelig som bare det. Og Kaizers? De var Kaizers. Knallgode. Det som hindrer sekseren er at et par av de «kuriøse» låtene nok ikke er like gode som de vante live-favorittene, men det gjelder bare et par. Å høre «Bris», «Tokyo Ice til Clementine» og «Dekk bord» var herlig. «Kalifornia» og «Katastrofen», nja, ikke like friskt.

Kaizers voldsomme respekt for publikum gjør at de forandrer akkurat nok - og aldri for mye – til å holde interessen ved like. Da the element of supprise var borte etter et par plater, kom de med en vri på «Maskineri» som var akkurat kvass nok til å holde folk på tå hev, men ikke verre enn at det aldri var fare for å miste noen. Denne konsertvarianten av Kaizers er akkurat sånn.

Kan alt

Et par steder er de nære å miste publikum – mindretallet kan versene på «Kalifornia» og alle brekkene på «Dieter Meyers Institusjon». Men fansen holder stort sett følge, oftest med solid margin. Det er nesten bekymringsfullt å se hvor mange som kan 99 prosent av alle tekstene. Et par håndfuller av de virkelig knallharde Kaizers-kidså i Folken kunne ALT. Kaizers er velsignet med kvalitetsfans, og det er et resultat av beinhard jobbing og innstilling som sier at publikum er de viktigste.

Konserten i Folken var altså en anledning til å spille det som vanligvis ikke spilles live. Men nærmest i respekt for publikum slenger de på live-favorittene «Resistansen» og en Nirvana Unplugged-versjon av «Kontroll på kontinentet» med Janove alene med kassegitar. Folk sang like ivrig med på singer/songwriter-versjonen som på den balkanomparockevarianten som vi er vant med å høre. Det forteller to ting. Folk eeelsker virkelig disse låtene, og låtene er så solide at de klarer seg uten all staffasjen.

Norges beste

Jeg har ved to tidligere anledninger vært oppriktig redd for at gulvet i Folken skulle gi etter. Begge gangene har Kaizers stått på scenen. Denne gangen var jeg bare lettere nervøs for det bygningstekniske. Og likevel er det mye, mye mer enn andre band klarer. Og Kaizers fikk vist av blant de over 100 låtene de har laget er det nok godstoff til å spille fire-fem konserter med ulike settlister, og alle ville vært en opplevelse.

Norges beste liveband?

Ja.