Roxette er tilbake

Roxette er myten om Roxette. Duoen som fortryllet verden med sine bittersøte popmelodier på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Per Gessle med sin fantastiske evne til å skrive melodier på rekke og rad som appellerer til millioner av mennesker – evner vi så tendensene til i Gyllene Tider på 80-tallet. Og så Marie Fredriksson. Damen med den perfekte popstemmen.

En amerikansk utvekslingsstudent tok med platen «Look Sharp!» (1988) fra Sverige hjem til Minneapolis, hvor han presenterte den for en lokal radiokanal. Det ene førte til det andre, og plutselig var låten «The Look» en hit før Roxette hadde rukket å gi ut så mye som en singel på det amerikanske kontinentet. «Look Sharp!» og «Joyride» (1991) solgte begge til platinum i store deler av den vestlige verden og er hovedårsakene til at Roxette har solgt rundt 70 millioner plater på verdensbasis.

Siden den tiden har gruppen aldri oppnådd samme suksess. I 2002 ble Marie Fredriksson diagnostisert med hjernekreft, og selv om hun ble behandlet og friskmeldt, trakk hun seg tilbake fra offentligheten. Roxette ble stående som en bauta i skandinavisk pophistorie, men også som et fullendt kapittel.

Og så er de altså tilbake. Sommerturneen i år, som konserten på Vistestranden (den eneste i Norge) var en del av, markerer et etterlengtet comeback for den legendariske, svenske popduoen. Kanskje ikke så rart da, at de 8000 billettene ble revet vekk nærmest umiddelbart da de ble lagt ut for salg i mars.

Duoen åpnet friskt med de lett gjenkjennelige klassikerne «Dressed for Success» og «Sleeping in my Car», til stor begeistring for folket på den nå fullpakkede konsertarenaen. Men så dabbet det litt av, med nyere, og mindre kjent, materiell. Det ble raskt tydelig at stemmen til Marie Fredriksson er en blek skygge av den som har herjet radiokanaler verden over de siste to tiårene. Hun slet med å holde volumet oppe, og stemmen sprakk de gangene hun prøvde seg på de høyere tonene. Publikum begynte å dette litt av. Etter den obskure «7Twenty7» fra «Have a Nice Day»-albumet klaget Fredriksson på at hun frøs og at det var så mye vind. Det hadde forsåvidt vært tydelig på kroppsspråket hennes lenge, men å bekrefte det per mikrofon fremstod nærmest som et hån mot fans som hadde betalt over 500 kroner for billetter.

Heldigvis tok det seg opp. Per Gessle og supportbandet var i storform hele kvelden. På slutten av «Things Would Never be the Same» trødde Fredriksson fandenivoldsk til, og så fikk det heller briste eller bære med stemmen. Da høstet hun enorm jubel, og etterpå var det som om den egentlige konserten var i gang.

Superhitene kom som perler på en snor i andre halvdel av konserten. På «It Must Have Been Love» stoppet hele bandet opp i et magisk øyeblikk hvor publikum gaulet som best de kunne i allsang på refrenget. Deretter en solid medley av kjente og kjære låter som «Fading Like a Flower», «How Do You Do?» og «Dangerous». De svarte skyene på himmelen var ikke lenger bare truende, men slapp sin fulle vrede i form av pøsregn ned på 8000 på bakken som ikke så ut til å bry seg.

Etter «Joyride» kom en avskjed som levnet liten tvil om at det kom et ekstranummer, men publikum var like fullt i hundre da Roxette liturgisk kom tilbake noen minutter senere. Så kom de to aller største; «Listen to Your Heart» og – ikke minst – «The Look», som store deler av publikum hadde mast på siden midtveis i konserten. «Church of Your Heart» helt på slutten ble fremført i vemodig avskjedskonsertstil og ble et lite antiklimaks etter «The Look». Da var halve publikum på vei ut av konsertområdet uansett.

Roxette ga oss en variabel konsert i sommerkulden på Vistestranden. Men højdarne var der, og publikum fikk det de kom for.