Kristin Asbjørnsen, intim og personlig. Flere av sangene tar utgangspunkt i et forhold som tok slutt. (Foto: Tore Meek, Scanpix)

Og nå melder også Kristin Asbjørnsen seg på i det råsterke norske januarfeltet: «The night shines like the day» er oppfølgeren til den moderne norske klassikeren «Wayfaring stranger - A spiritual songbook» (2006) samt Bessie Smith-hyllesten sammen med Nymark Collective (2008).

De 13 låtene på «The night shines like the day» ble til etter et samlivsbrudd. Slik sett blir albumet 37-åringens «Blood on the tracks». Og i motsetning til «Wayfaring stranger» har hun denne gang skrevet alt av tekster og melodier selv. Dermed beviser hun to ting: At hun ikke bare har en formidabel stemme samt evne til å tolke andres materiale, men også at hun evner å komponere interessant materiale på egen hånd.

Ingen gladplate

«The night shines like the day» er ingen gladplate. Heller en meditasjon over de ulike sidene ved kjærlighet som en gang var. Asbjørnsen er verken hatsk eller spesielt sentimental. Men hun observerer, filosoferer og peker på de ømme og svake punktene i kjærligheten - samtidig som hun, i sine jeg-historier, også våger å være både realistisk, lengtende, hard og svak.

I tungt gospelinfluerte «If this is the ending» oppsummerer hun et forhold som synger på siste verset: It is dark here / it is cold here / In this wilderness of love. Hvorpå hun tar tematikken videre inn i den tradisjonelle gospelmusikkens bilderike språk, noe som gir sangen en religiøs tilleggsdimensjon; Carry me over / I'm by the river / I've come this far / Carry me over, Lord / carry me home.

Og en liten time senere, i den vakkertriste avslutningssangen «Lose», konstaterer hun følgende: I need myself more than I need you.

Dermed er ikke bare albumet, men definitivt også kjærlighetsforholdet, kommet til en ende.

Personlig

Det er modig gjort. Kristin Asbjørnsen våger å være personlig og direkte - uten at hun blir privat og utleverende i formen. På gjennomtenkt vis gir hun oppbruddet en kunstnerisk bearbeiding og innpakking. I et intervju med Dagsavisen i slutten av forrige uke sa hun dette om utgivelsen av albumet: - Jeg kunne valgt å ha sangene privat, som bare mine egne. Det kunne vært forlokkende å slippe å gjøre dem offentlige. Men jeg er så trassig anlagt at når det er noe som gir meg motstand, går jeg på.

Kristin Asbjørnsen demonstrerer også nok en gang at hun er en av landets fremste kvinnelige vokalister. Hun har en dyp, mørk og raspende stemme som står godt til de gospelpregede sangene. Og hun har også med seg et ytterst velspillende ensemble: Tord Gustavsen er stilsikker og detaljbevisst i sitt piano- og Fender Rhodes-spill, mens de tre andre musikerne - Svante Henryson (bass og cello), Knut Aalefjær (perkusjon) og Olav Torget (gitar) fyller ut og bidrar til det organiske og detaljrike lydbildet. Dessuten medvirker lap steel-gitaristen og produsenten Jostein Ansnes, vokalisten Sizwe Magwaza og trompetisten Nils Petter Molvær, sistnevnte på «Moment».

«The night shines like the day» er et et overbevisende intimt og personlig album. Kristin Asbjørnsen bekrefter med dette sine sterke posisjon i grenselandet mellom gospel, jazz og dvelende folkemusikk.

Beste spor: «Lose», «If this is the ending», «Rain», «Oh Lord» og «Don't hide your face from me».