Av ungdom, for ungdom, med ungdom

I februar satte Ungdomsteatret opp «Hamlet» av kongen sjøl, William Shakespeare. Med «E der någen der?» viser Ungdomsteatret at det er fullt mulig å lage interessant og tilstedeværende teater av manus til unge dramatikere in spe fra Stavanger-regionen. Alle de unge skribentene, tre jenter og en gutt, er under 20 år. Skuespillerne ligger og vipper rundt 19-20 år.

Tablåene som utgjør «E der någen der?» er resultatet av teatrets Skrivelyst-prosjekt. Et prosjekt som uten tvil bør gis forlenget liv: Institusjoner som Ungdomsteatret bør være jorda i en virkelighet som skuespillere og primærbrukerne - annen ungdom, kan kjenne seg igjen. Det betyr ikke at man skal parkere Shakespeare, Ibsen & Co. Men alternering mellom opprocka og uærbødige versjoner av de gamle mestre og nyskrevet dramatikk synes å være den naturlige veien å gå for et ungdomsteater med ambisjoner.

Ungdomsangsten

Det timelange stykkets tablåer går på ulikt vis rett inn i det sene ungdomslivet: Det handler om å finne seg sjøl, om følelser og erotikk som presser på, om å våge å være selvstendige individer - ikke bare rævdiltende medlemmer av gjengen. Det handler om å se og bli sett. Om å bryte ut av, eller kanskje søke lenger inn i, den trygge fantasiverdener.

Og det meste forstørres og spinner ut av proporsjoner: Idealismen, ambisjonene, usikkerheten, angsten. Alle de tre tablåene bikker innom usikkerheten og angsten. I det første tas angsten ut i surrealistisk Dario Fo-aktig lek. Det handler om ambisjoner. Alva (Maria Drangeid) vil bli journalist og forfatter, hun vil ha mann, to barn og hus. Mens Oliver (Bård Bjørknes Gundersen) er fornøyd med å surre rundt i det romantiskidealistiske nuet: Han ender for øvrig opp med å flytte inn i en pappeske - og jenta følger til slutt etter. Kanskje lykkelig over å kunne kaste noe av stresset og framtidsambisjonene på båten.

Her er også noen herlige oneliners:
– Alva, eg e' ein mann.

– Oliver, du e' bare ein dust.

Gjengen

I det midtre tablået handler det om gjengen: Gjengen som negativ kraft. Gjengen som presser og skviser enkeltmedlemmenes trang til å tenke og handle utenom «gjengreglene». Dette er stykkets klart mest realistiske tablå. Og med Pernille Haalands omtanke og etterfølgende svik overfor fylliken spilt av Bård Bjørknes Gundersen, tydeliggjøres den sosiale tendensen. Men sviket følges av en ny og sterkere idealisme.

Det siste tablået er det mest undrende og drømmende. I denne underlige «trekanten» mellom bror (Joachim Joachimsen), søster (Pernille Haaland) og den andre jenta (Maria Drangeid) utføres først en ordløs og vakker modellering av de tre - før de tre i trekanten våkner til live i en setting hvor drømmer og fantasier, mareritt og underlige våkentilstander glir forbi. Det er forestillingens mest poetiske tablå.

PS: Senere i høst skal stykket ut på Rogalands-turné. Få det med.