Mamma Mia – den er jo bedre enn filmen!

Endelig: Suksessmusikalen «Mamma Mia!» på norsk scene og i norsk språkdrakt. Med selveste Benny Andersson og Bjørn Ulvæus fra ABBA med sine nye fruer i salen. For en stemning! For en jubel!

Å sammenlikne den norske sceneversjonen av «Mamma Mia!» med spillefilmen som var fjorårets kinofarsott, er både naturlig og nødvendig. Faktisk liker jeg sceneversjonen av Mamma Mia! bedre enn filmversjonen, og hovedårsaken til det er humoren og de norske referansene som er lagt inn i den norske teksten. Den noe tynne og søkte historien virker også mer sammenhengende og logisk her. Linn Skåber har altså gjort en glimrende jobb med å oversette og tilpasse originalmanuset til norsk versjon.

De stemningsfulle og vakre bildene fra ekte gresk øyliv i filmen kan jo aldri gjenskapes på scenen, men sannelig har de ikke fått maks stemning ut av den flotte scenografien. Mye blå himmel og blått hav, men ikke så Hellas-blått og hvitkalket som forventet. Den litt slitte, lurvete men veldig intime og koselige stemningen er gjenskapt. Kostymene er fargesprakende og elleville – akkurat slik de bør og må være.

Norske «Mamma Mia!»s magi er først og fremst en ensembleseier. Det er når mange synger sammen det låter best, det er når mange er på scenen samtidig det sprudler mest. Men likevel er det enkeltprestasjoner her som må framheves: Hilde Gjermundsen Broch i hovedrollen som Donna virker litt pregløs og ordinær i starten, men hun vokser seg til og imponerer etter hvert stort med en svært fascinerende stemme og glitrende skuespillerprestasjon. Arlene Wilkes (Tanja) har en så sterk utstråling i tillegg til glimrende sang- og danseferdigheter at hun stjeler blikket hele tiden mens hun er på scenen.

Supersjarmerende Heine Totland er en muntrere og morsommere Harry enn Colin Firth var i filmen og er bare helt herlig. Paul-Ottar Hagas Arne Svart er blitt en stilren og veldig morsom trønderkarakter. Nils Christian Fossdal har ikke så mye å spille på i rollen som den mer formelle og keitete Tom Landmark, til gjengjeld er han involvert i flere imponerende sangnumre.

Litt smårusk er det jo alltid: Starten er litt for jentehylende og heseblesende etter min smak, men slikt har en tendens til å dempe seg når forestillingen har fått gått seg til et par uker. Tidvis var det noe med lyden som gjorde det litt vanskelig å oppfatte tekstene. Alt i alt synes jeg Ingrid Bjørnov har gjort en imponerende jobb med å oversette sangtekstene, særlig når en vet at hun har jobbet med strenge restriksjoner fra rettighetshaverne når det gjelder rim og meningsinnhold. I noen få tilfeller har Bjørnov valgt å beholde den originale engelske tittelen. «Dancing queen» funker bra. «Money, money, money» og «Honey, honey» godtas under tvil. Men «Chiquitita» skurrer pinlig, og burde definitivt fått ny tittel.

Men kanskje føyer dette rusket seg bare inn som naturlige ingredienser i det som er musikalen «Mamma Mia!»s tema: en hyllest av det rufsete, det uperfekte. Livet er fantastisk, selv om ikke alle vanlige normer og regler er oppfylt. ABBA-låtene sprer glede og stor stemning og er strålende på sin måte – selv om de ikke låter så perfekt som når de blir sunget av ABBA-vokalistene Agnetha Fältskog og Annifrid Lyngstad.