Et premierepublikum er alltid spesielt. Her er venner og kolleger, politikere og kulturaktører, sponsorer og andre spesielt inviterte.
Så også lørdag kveld, da Rogaland Teater hadde urpremiere på Yngve Sundvors økothriller «Frykten». Maktens kvinner og menn satt i salen, og på scenen utspilte dramaet seg mellom mennesker med enda mer makt og innflytelse: Statsministeren (Cato Skimten Storengen), forsvarsministeren (Svein Harry Schöttker Hauge), statssekretæren (Nina Ellen Ødegård) og regjeringens pressesjef (Marianne Holter).
Sammen har de reist til en nokså øde øy der de skal meisle ut regjeringens nye og tvingende nødvendige strategi: Hvordan sikre framtiden for neste generasjoner, hvordan tvinge landet fra dyp olje- og gassavhengighet til en ny og bærekraftig opptur, og hvordan gjøre det raskt - selv om det blir smertefullt?
Med slike brennbare politiske spørsmål som bakteppe, har Sundvor, som både har skrevet teksten og regissert forestillingen, og scenograf og teatersjef Arne Nøst bygget en slags grøsser og et intenst kammerspill der de store spørsmålene stadig taperi møtet med de nære, personlige: Joda, verden går under - men akkurat nå vil jeg ha en øl. Eller en klem. Eller litt oppmerksomhet. Eller noen aksjekurser som peker oppover midt i finanskrisen. Men så begynner naturen å bevege seg, fuglene samler seg - og så angriper de...
«Frykten» blir altså en opplevelse i tre lag: Den alvorstunge moralfortelling om verdens mulige undergang og redning, grøsseren om naturen som hevner seg, og det menneskelige drama med enkeltpersoner som alltid vil oppleve at det nærmeste er størst.
«Frykten» er med andre ord en stort tenkt oppsetning og en krevende øvelse.
Hvordan det lykkes?
To kjappe svar: Premierepublikummet reiste seg og holdt trampeklappen gående i om lag tre minutter. Og de drøyt to timene «Frykten» varte, gikk ganske så fort.
Aftenbladets kritikk er å finne i mandagsavisen
Kommentarer